Den lille skyggen som sniker seg oppover trappen går sakte, men målbevisst. Hun er redd for tingene som gjemmer seg i skyggene. Hun kan ikke se dem, men desto skumlere blir de. Hun kan skimte dem i utkanten av øynene når hun går forbi dem. Døren til pappas rom er stor og tung, men hun får den opp uten en lyd. Vil ikke vekke ham. Hun står og ser på ham litt, ved siden av sengen. Hører ham puste. Han pleide å være så stor, men nå ser han liten ut, alene i en seng ment for to. Det er to uker siden mamma dro hjemmefra. Hun går rundt sengen til mammas side, sniker seg opp, passer på å være musestille så han ikke våkner. Vil ikke vekke ham. Hun setter seg på kne ved siden av ham. Magen hans beveger seg sakte opp og ned, den jevne pustingen vitner om dyp søvn. Lise bøyer ryggen bakover og holder begge hendene opp i været, over hodet. Så trekker hun seg sammen samtidig som hun slår hardt ned med begge hendene, så hardt hun klarer. Kniven skjærer seg dypt inn i myk mage, kutter muskelvev og innvoller, og pappa våkner med et skrik. Hun stopper ikke, men hogger igjen, og igjen, og igjen. Helt til pappa på nytt ligger stille. Som lille Rødhette sitter hun, klamrer seg til kniven og gråter fra døde øyne. Han vil aldri ta på henne igjen.
Aldri mer.
Comments on this entry are closed.