På grensen til et tapt kongedømme
Stirrende, søkende etter forgått overmot
Slutten kom så brått, ingen hørte drønnene
Menneskehetens stolthet,
død ved min fot
Igjen står jeg,
alene,
og prøver å snakke
Prøver å manifestere denne ene tanke
Gjøre klart hva som er skjedd
Grunngi vårt fall
Bittert må jeg innrømme,
det var vårt kall
Igjen står jeg,
den ene
Jeg hever blikket mot skyene, et dystert skue
Svart sol på himmelen,
et helvetes inferno i dunkel lue
Ser ned i skam,
på den askegrå jord
Vi drepte vår Far
Vi voldtok vår Mor
Jeg gråter for vårt hat,
vår kjærlighet,
vårt intellekt,
vår evige visdom
På kne i en eng av død flora,
gråter jeg over vår flørt med Pandora
Jeg fraskriver meg min verdslige arv
Fra nå av er jorden derelikt
Tilbake står en ussel slarv,
En fortapt historiker ved historiens endelikt
Jeg trekker meg tilbake,
inn i ruinene,
våre fordums monumenter,
til våre forglemte annaler
Omgitt av en livløs bys stumme signaler
Alene
Comments on this entry are closed.