Tagg

Et omsvøpt ansikt kom til syne i enden av en mørk bakgate, kjapt fulgt av et hettekledd hode, to skuldre, to pumpende armer og en sekk slengt fra side til side ettersom vekten ble skiftet fra bein til bein; en ung mann i vill flukt. Svetten piplet frem i pannen, rant nedover de speilblanke brilleneglassene og gjorde verden uklar. Sekken med malersakene gjorde ham tregere, den var som en upraktisk pendel. De var hakk i hæl. I sitt stille sinn måtte Spray gi dem litt ære for det. De var kanskje korrupte jævler, men de var sta som blodhunder fra helvete, akkurat som det mer eller mindre offisielle kallenavnet skulle tilsi. Det hadde kanskje begynt som en stygg spøk i et styremøte langt oppe i systemet et sted, men slike ting har en tendens til å spre seg, som ved en byråkratisk osmose. De to Kerberosbetjentene som jaget etter ham var resultatet. Som den fiktive originalen voktet over de døde sjeler i underverdenen, skulle Kerberosstyrken vokte over de bortkomne sjeler som av nødvendighet hadde tatt bolig i Enklaven, Kristanias lite omtalte vasallbydel. I den grad Spray kunne tenke noe som helst over den intenst bankende pulsrytmen, slo det ham at staheten nok var en dyd av nødvendighet i dette strøket. Graden av korrupsjon til tross, de nederste rangene arbeidet under tøffe forhold. Det var i det hele tatt et farlig yrke, ettersom Kerberos ikke kunne sies å være spesielt godt likt av befolkningen den skulle beskytte. Det var til og med de som påsto at ordet «beskytte» ikke var nevnt i forskriftene deres, at Kerberos egentlig var en statlig undertrykkingsmaskin som kun var der for å passe på at de laverestilte ikke gjorde opprør. Så lenge ingenting rørte seg på overflaten av dammen, kunne understrømningene være så kaotiske de bare ville. Så lenge de ble holdt på plass. Alt dette lynte gjennom sinnet hans, og han så at det var noe i det. Insentivet for å bli en Kerberos-betjent var de høyere rangene. Om man overlevde betjentperioden, slett ikke en vanlig begivenhet, kunne man leve det gode liv. Det betjentene dro inn av bestikkelser og andre frynsegoder, var bare småtterier å regne overfor det offiserene veltet seg i. Med andre ord var det også i betjentenes interesse å holde ro og orden, og holde hatet blant befolkningen på et minimum slik at gloene ikke slo over i full flamme. De fleste, om ikke alle Kerberosbetjenter bodde nemlig selv i Enklaven. Det var en grunn til at de gikk med masker.

Over et gjerde, ned en bakgate, enda en sperring. Han hoppet over den, satte sekken fast i en utstikkende del, gjorde et frenetisk kast på seg for å den løs, og løp videre. «Befolkningen,» hadde han resonnert, «er i koma!» Spray, hvis egentlige navn var Leonard Bennet, hadde dermed bestemt seg for å vekke befolkningen selv. Han hadde alltid vært antiautoritær og en kunstnersjel, til farens store sorg og morens fortvilelse. De hadde begge stor respekt for ordensmaktene, staten, Mannen. Systemet. Til motsetning var Leonard aktivist, han snakket med likesinnede på hemmelige chatroom og var trofast leser av De Anonymes infostrøm, den mest øvrighetskritiske – og uoffisielle – avisen man kunne få tak i, kun utgitt på nett. Ikke at det var noe hinder, siden alle hadde det. Til og med i Enklaven. At De Anonyme fortsatt var i drift vitnet om sterke krefter bak, avisen hadde blitt forsøkt stengt flere ganger men vek alltid unna. Bakmennene var, selvfølgelig nok, ukjente og opererte under dekknavn. Sterkt påvirket av De Anonymes polemikk hadde Spray til slutt bestemt seg for å bruke byen som lerret, male sin ytring på de grå veggene i et håp om å bidra til at folk ble ristet ut av sin dødsdømmende apati.

De ga seg ikke. Han hadde nesten vært ferdig da de kom. Så nærme! Nesten hele listen over bydelens mest korrupte mennesker. Hvordan De Anonyme på sin side hadde fått tak i den informasjonen var hinsides hans forståelse, men han hadde ingen grunn til å tvile på at den var korrekt. Han kjente et stikk av spenning over tanken på at folk kom til å lese i hvert fall åtte av navnene da de våknet opp i dag, spredt utover fasadene på Enklavens mest trafikkerte gate. Men Spray var redd nå. Kerberos ga seg ikke og litt etter litt tok de ham igjen. Han hadde kun ett valg igjen og han holdt på å spy ved tanken. Han hadde aldri trodd han faktisk ville måtte bruke pistolen, den var bare anskaffet «for sikkerhets skyld». Likevel … han hadde hørt om hendelsene, visste hva som hadde skjedd med folk Kerberos pågrep i mørke bakgater. Angsten provosert frem av visjonen om hans egen snarlige død sendte Spray stupende ned bak en overfylt renovasjonsdunk. To febrilske sekunder sendere holdt han pistolen i to skakende hender. Han kjente skrittene i bakken nå, så nærme var de. Fire dødbringene skudd fra en livredd gutt sendte den første mannen i bakken før han forsto hva som skjedde. Dessverre for Spray var han ikke rask nok til å finne sitt neste mål før det fant ham. To skudd, ett fra hver part. To menn lå igjen på åstedet. Ti meter lenger bort fant man senere Sprays største verk. Et spor av blod langs veggen, som endte i en ung idealist.