«Reiser du langt?» Et lurt flir lekte i munnviken på fyren overfor meg. Typisk, tenkte jeg, en snakker. Når man reiser mye med tog er man dømt til å møte på dem fra tid til annen. Folk som er så sosialt kravstore at de ikke greier å sitte stille i et par timer, men i stedet engasjerer alle som måtte være uheldige nok til å komme i nærheten, i samtale. De er så fordømt selvgode, så sikre på at det de har å fortelle er av allmenn interesse. Denne fyren virket ved første øyekast som et erkeeksempel, det analytiske blikket tydet på at han allerede hadde satt meg i bås. Jeg kjente dem så altfor godt. Den neste timen ville være preget av tomprat om deres interessante liv, avvekslet kun av spørsmål og kommentarer om min egen person, den han allerede visste alt om.
«Nei, ikke så altfor langt. Bare en times tid, jeg er på vei hjem fra jobb.» Han smilte et påtatt, lett overrasket smil; han var enda et skritt nærmere til å forstå mine innerste hemmeligheter. Det vrengte seg i magen. Vognen hadde vært full da jeg kom inn, men et par stoppesteder senere hadde nesten alle gått av. Likevel kunne jeg ikke bare sette meg et annet sted. Kjente jeg typen rett ville han trolig spørre hvorfor, kanskje til og med følge etter, og jeg var virkelig ikke i humør til en slik konfrontasjon så sent. Det eneste jeg higet etter nå var sengen og søvnen.
«Ah, en pendler.» Han lente seg fremover, som for å gjøre samtalen fortrolig. En ørkesløs handling. Det var bare fire andre i vognen, hvorav én var i dyp søvn. «Jeg også. Eller, pendling ville være en feilbeskrivelse, men jeg reiser mye tog. Nedover i Europa for det meste, men jeg har vært litt borti statene også. For ikke å snakke om den transsibirske jernbanen, den tar jeg med jevne mellomrom.» Jeg smilte, uoppriktig interessert.
«Jobben din krever mye reising, altså.» Han smilte igjen, dette enerverende revegliset, og sa, uten at jeg kan være sikker på at han helt mente det:
«Ja, man kan vel si det.» Han henledet blikket mot vinduet og lot det en stund hvile drømmende ut i mørket og snøføyken og trærne. «Arbeidet …» mumlet han lavt. Så snudde han seg mot meg og smilte igjen, men trett denne gangen, nesten litt resignert. «La oss si levebrødet. Jeg vil ikke direkte påstå at det jeg driver med er arbeid. Selv om det selvfølgelig er nødvendig om jeg ønsker å forlenge mitt …» Han trakk på det. «… opphold, her.» Rommet ble mørkt som bek i nesten et helt minutt da toget kjørte inn en tunnell. Det er noe jeg ofte har irritert meg over. Jernbanenettet i regionen trenger sårt opprustning. Da lysrørene i taket blinket til liv igjen benyttet jeg muligheten til å se meg rundt i vognen. Alt for å slippe å snakke med denne fyren. De fleste hadde sovnet nå og jeg kjente et stikk av misunnelse mot dem. Et lett kremt førte oppmerksomheten tilbake til min trøttende medpassasjer. Han snøftet litt og tørket seg under nesen.
«Si meg …» begynner han, så er revegliset der igjen. «Elsker du livet?» Utad hevet jeg kun et øyenbryn, men på innsiden kjente jeg et et kvalmende grep rundt innvollene. Hva slags spørsmål var dette å stille en vilt fremmed person? Heldigvis slapp jeg å svare, da spørsmålet tydeligvis i høyeste grad hadde vært retorisk, idet han igjen begynte å legge ut om sitt eget liv. For en gangs skyld var jeg takknemlig for eksponeringstrangen til denne fremmede mannen overfor meg. «Jeg elsker det. Selv når jeg hater det, elsker jeg det. Hat og kjærlighet er tross alt to sider av samme sak.» For en platthet. «Selv når det gjør meg trist, noe livet som oftest gjør, elsker jeg det. Jeg vil fortsette å leve, uansett hva som kreves. Uansett om,» han gjorde en mild grimase. «Uansett om levebrødet mitt tar meg overalt i verden, selv om det aldri tar slutt, vil jeg fortsette å leve.» Han stirret resolutt på de foldede hendene sine, nesten religiøs i sin høystemthet.
«Du arbeider hardt, skjønner jeg.» Trikset med slike folk er å holde dem i prat. Dermed slipper man det grådige fokuset deres på seg selv.
«Det kan være hardt. I begynnelsen nesten sjeledrepende. Men man blir vant til det. I blant er det nesten litt befriende, akkurat som om man befinner seg litt utenfor og over den verden de andre vandrer rundt i.» Fantastisk, tenkte jeg. Han var blitt filosofisk. Hvert øyeblikk nå ville eksistensialistpreiket komme pøsende ut av kjeften som giftig avfall. Enda en tunnell. Enda litt mørke. Min fremmede kompanjong lot stillheten regjere til lyset kom på igjen. Det satte jeg pris på. Enhver pause fra tåkepraten hans var en liten frelse i seg selv. Neste stasjon var min, ikke lenge igjen. Han satt tilbakelent nå, med beina i kryss. Ansiktet hadde fått et manisk drag over seg og det evinnelige djevelgliset satt som klistret på ansiktet. Slik satt vi og stirret på hverandre i nesten ti sekunder. En liten evighet for to personer alene på et tog, omgitt kun av stillheten og sovende mennesker. Den bygde seg opp til å bli nervepirrende, før han endelig avbrøt den med en liten latter mens han med lukkede øyne reposisjonerte seg i setet. «Vel,» sa han, «det har vært hyggelig å prate med deg.» Ergrelsen traff meg som en uventet knyttneve i brystet.
«Jaså,» sa jeg så muntert jeg maktet, «skal du av her også?» Det var første gang det skjedde, men denne gangen var overraskelsen hans ekte. Den varte kun et sekund, før forståelsen demret og ansiktstrekkene hans slappet av.
«Nei.»
«Men det skal altså jeg.» Toget hadde begynt å bremse ned. «Her skilles altså våre veier.» Idet jeg tok kofferten og gikk mot døren merket jeg et lett grep på skulderen. Jeg snudde meg og møtte en utstrakt hånd. En merkelig gest, men jeg tok den.
«Dette har vært et spesielt møte,» sa han og slapp hånden min. «Du burde anse deg selv som en heldig mann, du har fått mer i kveld enn du aner.» Jeg rakk hverken å dekode setningen eller komme med et passende svar, men hastet videre ut døren til perrongen. Vel ute så jeg meg tilbake. Et muntert vink var det siste jeg så, idet toget kjørte videre og forsvant ut i natten med den merkelige, fremmede mannen og de sovende passasjerer som omga ham.
Comments on this entry are closed.