Spiret

Vinden blåste kaldt og godt i ansiktet hans, kjærtegnet huden i det den gled forbi og inn i natten bak ham. Det var uungåelig, han måtte dra hit. Ironisk nok. Og når han nå sto her og så ned, på gravene og blomstene ved dem, følte han seg på en måte hjemme. Han hadde god utsikt her oppe fra kirkespiret. Å komme seg opp hadde vært enkelt, ett hopp for å komme opp på taket, et lite til for å rekke toppen av spiret. Han regnet med å kunne klare det med ett hopp, men det var best å ikke utfordre skjebnen så tidlig i sitt nye liv. Skjønt, ville han dø om han falt ned? Nei, det ville han nok ikke, men han tvilte ikke på at det ville gjøre vondt. Med sin typiske flaks ville han vel forresten kanskje falle rett på en av de spisse gjerdestolpene og dø likevel. Det hadde vært faens så typisk.

Smerten i hånden begynte endelig å gi seg, et tegn på at den snart var helet. Han hadde ikke kunnet dy seg; legendene sa at man ikke burde gå inn i en kirke med mindre man var lei av livet. Da han spurte Nora hadde hun ledd og bedt ham stikke et lem inn og kjenne etter selv. Så han hadde gjort det. Først gikk det fint. Kanskje historiene han hadde lest ikke hadde så mye for seg likevel. Så hadde hånden hans tatt fyr. Det la en viss demper på gleden.

Så hadde de kanskje noe for seg, likevel. Teite Nora.