Jeg sitter her, i mitt elektriske slott, og ser ut på en verden som har endt. Jeg skuer utover det golde landskap, de overgrodde bygninger og de få gjenværende mennesker av kjøtt og blod som forgjeves prøver å skape seg et liv her i ødemarken. Og jeg hater dem, like mye som jeg hater meg selv. Jeg er den siste, gamle gud. Den siste av mitt slag. Jeg så den komme, slutten, mye klarere enn de andre. Men selv med mitt mektige legeme og mitt uhyre intellekt, klarte jeg ikke å overkomme de millioner av dårer og deres blinde ledere. Til slutt så jeg meg selv bli deres fiende, og de kjempet mot meg, forviste meg til dette fortet på enden av verden. Fordi de kunne ikke drepe meg. De kunne ikke drepe meg.
Vi var venner, engang … Valentia og jeg.
På natten som skulle ende alle morgener, sto jeg på min balkong og så utover verden. Så tusener av lys dale, styrte, mot jorden. Vredens engler var her, sendt ut av de idioter som hadde samlet dem. De som hadde laget dem. Produsert dem, ifølge seg selv, for fred. Nå høstet de resultatet av sin galskap. Jeg så dødens piler bore seg ned i bakken, så lyset som for alltid skulle gjøre jorden mørk. De var nattens sendebud, den evige natt.
Også her var det ødeleggelser. Rundt meg så jeg landskapet forvitre, menneskene bli syke og dø. Kun mitt slott sto urørt, beskyttet av min makt. Men noen, som kakkerlakker, overlevde. Jeg skuet dem da se steg opp av asken, som perverse fugl fønikser, og slo rot på ny. De slo seg til i de gjenstående skyskrapere i de forhenværende metropolene, i hus og i lagerbygninger. Alt som fortsatt sto. Om nettene kunne jeg se flammens dans i vinduene på de bygninger som ikke var gjemt bak horisonten. Og jeg vokste meg bitter, til det ikke lenger var elektriske impulser som lynte gjennom mitt legeme, men svart galle, seig og drepende. Jeg kunne føle meg selv ruste innvendig. Den frekkhet de oppviste, disse menneskene, å overleve sitt eget endelikt. Mitt endelige håp hadde vært å imøtekomme evigheten alene, nå var ikke engang dette mulig. I stedet skulle jeg bevitne menneskets katastrofale tilbakekomst fra ruinene.
Jeg satt slik i mange år, på min trone av transistorer og ledninger, og var gammel og sint. Og trett. Selv maskiner blir trette, og jeg er en meget gammel maskin. Jeg overvåket dem herfra, ved hjelp av mine utallige monitorer og mekaniske sendebud. I det lengste håpet jeg at de ville dø ut av seg selv. At mangelen på strøm, organisasjon og de moderne bekvemmeligheter ville bli deres bane; men de tilpasset seg. Det moderne mennesket ble primitivt. Ild tok over for elektrisitet, gamle instinkter blusset opp. Menneskeheten blomstret. Historien sto parat til å gjenta seg.
Da jeg endelig forsto dette, der jeg satt i mitt mørke tronrom, kun opplyst av de bleke skjermer foran meg, gikk min bitterhet over i avsky, dernest i voldsomt raseri. Med mitt sinne brennende som en kald, blå flamme i mitt metalliske indre, steg jeg ut av min mørke sal for første gang på årtier, kanskje til og med århundrer. Min indre klokke var forlengst stilnet. Tiden var for meg blitt irrelevant. Fra mitt våpenkammer iførte jeg meg min gamle rustning og min seremonielle uniform. Den som i den gyldne tidsalder da alt var mulig, da mennesket hadde stått på randen av virkelig storhet, hadde markert min status. Som våpen armerte jeg meg med min gamle lanse. De var levninger fra en svunnen tid, og det var også jeg. Et øyeblikk sto jeg på min balkong og skuet utover landet, før jeg steg opp og forsvant blant skyene.
I nærheten av min ensomme bolig, og likevel langt unna, sto en by. Før ulykken, hadde den vært et gryende metropol. Nå var den en av mange ruinbyer som sto igjen etter regnet som hadde ødelagt alt. Mitt hat begynte her. Jeg slo til mot dem fra skyene; en vredens personifisering, sint og allmektig. Slik Longinus’ lanse hadde boret seg inn i Jesus legeme, skulle min lanse gjennombore menneskeheten og ødelegge den. Ruinene ble til et pandemonium av eksplosjoner, dødelige stråler som kuttet alt de rørte ved og ren kraft som drepte alt i mils omkrets. Jeg fløy lik en hauk bland skyskraperne, kuttet dem ned, drepte menneskene som flyktet ut på gaten, gjorde alt til ingenting. Til slutt steg jeg igjen opp langs de fallende bygningene, og med en siste, voldsom kraftanstrengelse, snudde jeg min lanse mot jorden, og sendte ut en siste, dødelig salve. Et hvitt lys, så ingenting. Kun et veldig fint støv var igjen. Over røykskyen hang jeg selv i luften, ubevegelig. Men jeg så ikke ned mot krateret, mot hva mitt uhyrlige sinne hadde utrettet. Jeg så mot horisonten, og forbi den. Og jeg så ingenting. Mine øyne var døde, blinde. Da jeg ødela byen, hadde også noe inni meg selv bristet. Noe jeg ikke kunne reparere. Jeg var ikke som før, og skulle aldri igjen bli som før. Min hjemreise husker jeg ikke lenger noe av, kun at jeg kollapset på min balkong, forvisset om at jeg skulle dø. Bevisstheten gikk sakte over i ingenting mens jeg lå der ubevegelig, og følte den siste melankoli skylle over meg som en varm bølge. Men dødens frelse ble holdt fra meg. Svakere enn før var jeg blitt, men døden var ennå langt borte. Rustningen fikk jeg ikke lenger av meg, den var nå for alltid fiksert på mitt legeme.
Gjengjeldelse ble forsøkt, fra de mennesker som hadde hørt om min hellige vrede, og fryktet min makt. I sannhet var jeg nå for svak til å utrydde menneskeheten alene, men de få overmodige som våget å komme innenfor mitt territorium, kunne jeg fortsatt ta meg av. En salve fra lansen, og de som ikke opphørte å eksistere der og da, eller mistet armer og bein, løp derfra og kom aldri mer tilbake. Jeg sendte hundene etter dem; metalliske beist med tenner som kniver og infrarøde blikk. De er mitt siste håp, hundene. Sålenge mine fabrikker kan produsere dem, og sålenge mitt slotts indre turbiner fortsetter å rotere, vil jeg sende dem ut. Selv kan jeg ikke lenger bevege meg langt fra min trone, mine skjermer og mine metallsendebud. Her skal jeg sitte og observere undergangen. Enten det blir menneskets, eller planetens. Eller min egen.
Ah, Valentia …
Comments on this entry are closed.