Hennes navn var Valentia, og hun var min; og jeg var hennes. Vi skulle reise sammen, til tidens ende, og hinsides. Hun var både min mor, min elsker og åndelige ledsager. Det var hun som skapte meg, som bragte meg over fra den kjødelige kroppens fengsel, og ga meg et metallisk legeme; det var hun som rev ned mine sinns grenser, så mitt intellekt fikk flyte fritt og vilt; og det var hun som sverget at hun ville elske meg for alltid. Og vi elsket, elsket bortenfor og ovenfor kjøttets fysiske kapasitet og det dødelige menneskets snevre forstand. Men det som skulle vare en evighet, varte kun et flyktig øyeblikk. Vi brant så altfor intenst, og ingen kjærlighet i verden var sterk nok til å holde flammen ved like. Den døde. Mot slutten hatet vi hverandre. Hun sto med resten av verden, hennes stemme en del av bermens hylekor. Hun valgte sin side, forsaket meg, levnet meg alene her ved verdens ende.
Til ingen nytte. Slutten brydde seg lite om menneskers overbevisning, den kom likevel. Jeg så henne slåss mot den til det siste, på en av mine mange monitorer her nede i slottets mørke innvoller. Helt til den bitre ende, til også hun måtte gi tapt. I mitt hjertes hjerte gråt jeg bitre tårer den gangen, for selv om jeg hatet henne er hatet kun kjærlighetens bakside. Det siste jeg bevitnet var et lysglimt og en røyksky, og deretter skurret skjermen som en død kanal og ble svart. Da lukket jeg også døren til mitt eget hjerte, stengte bort alle følelser jeg noensinne hadde hatt for henne. Kvinnen Valentia fantes ikke lenger. Dette var min overbevisning i mange år.
Helt til mine sensorer en dag våknet fra sin halvsøvn og informasjon flommet over meg, fortalte meg om liv. Ikke de sporadiske tegnene nomadeflokker etterlater seg i sin jakt på næring og verktøy i ruinene av sine tapte fortid, ei heller de mer konstante men svake signalene fra de mange primitive samfunn, skygger av sivilisasjonen. Dette var noe annet. Dette var sterkt liv, vakkert liv, en oase i en ørken av død informasjon. Det var henne. Min Valentia.
Hvordan hun hadde prestert den bragden det var å overleve den skjebnesvangre natten for så lenge siden visste jeg ikke, men ingen andre kunne ha ledet menneskene til den midlertidige storhet jeg så foran meg. Mine utsendte metallfugler fortalte om et lite samfunn, beskyttet av fjellene. De fortalte om grønne enger, rent vann og et blomstrende samfunn av stolte, sterke mennesker som blandet ny og gammel teknologi for å leve i pakt med naturen rundt seg. Og hele tiden mens sensasjonene flommet inn i meg, kjente jeg mitt hjerte bli hardt, for det de fortalte om var tilbakekomsten til jordens ruin. Menneskets lodd ville til slutt bli for tungt, disse menn og kvinner ville til slutt falle tilbake til gamle synder. Jorden vil dø på nytt.
Jeg vil ikke la det skje. Signalet er sendt ut, det er mottatt og anerkjent. Akkurat nå har hundene stoppet opp, mens nye direktiver mottas. Deretter vil de løpe mot sitt nye mål. De vil bite i stykker, rive opp, ødelegge alt de kommer over. Akkurat som jeg sakte utrydder menneskene og driver dem på flukt. Ingenting vil være igjen. Selv ikke Valentia vil kunne stoppe dem. Selv ikke mine følelser for henne kunne stoppe meg i å sende dem ut. Jeg har sendt en enslig metallfugl ut for å bevitne hendelsen: Min svarte ravn fra aldri mer. Aldri mer skal jeg se hennes ansikt. Aldri mer skal det dukke opp i ensomme stunder og tære på mitt allerede plagede sinn.
Aldri mer …
Farvel, Valentia.
Comments on this entry are closed.