Måneskinn

Gutten leter mellom svette kropper, blinkende lys, lukten av gammelt øl, og den umiskjennelige eimen av urin. Han leter etter lykke, men finner den ikke. Han vil ikke finne den her, blant fremmede dukker og saltstøtter som av uforklarlige grunner beveger seg i takt med musikken, ler rått og innholdsløst til hverandre og gliser dyriske grimaser. Bassen pulserer for raskt, skaper en rytmisk disharmoni med hjertet, og gutten blir sint og lei. Han er i villrede, forstår at det han leter etter ikke er å finne her. Han famler i blinde, men øyner en utgang. Den leder til noe annet, men ikke noe bedre. Likevel er det bedre enn det hendelsesløse forfall. Bedre enn ingenting. Den leder ut, der månen stirrer sint og nådeløst ned mot jorden og de bleke, søvnige skygger som bebor den. Sammen med stjernene leder den an et stille, anklagende kor; den kosmiske klagesang over menneskelig uvitenhet, arroganse og basale bestialitet. Måneskinnet er en trapp opp mot intetheten, og han tar den. Lyset der oppe er en lovnad om noe annet. Det kan være en felle, men han tar den. For hvert steg blir han lettere, dratt stadig oppover av lyset som slår rot i hodet og stiger mot stjernehimmelen som en kjegle. Bort fra det sekulæres trivielle banalitet. Bort fra livet, fra lengsler og tomme ord.

Gutten er ikke her, lenger.