Nemesis

Dette er min rekapitulasjon av de hendelser som sendte meg i vilt jag ut av mitt eget hus den sene aprilnatten for snart seks måneder siden, og som har hjemsøkt meg siden. Jeg skriver dette nå, ikke som en forklaring for utenforstående, ei heller som et rop etter hjelp eller av skyldfølelse. Min grunn er katarsis: Gjennom å skrive ned historien håper jeg å få de uhyggelige døgn ut av mitt eget sinn, og rense sjelen for pinslene jeg hittil har måttet tåle. Kun ved å manifestere det hele fysisk, kan jeg virkelig se og konfrontere min nemesis, og få det hele på avstand. Kun da kan min rekonvalesens begynne.

Det første brevet kom litt over en uke etter at hendelsen var et faktum. Etter så mange våkenetters pinsler, kaldsvette og angst, forverret av en fra barndommen av potent evne til fantasering, hadde jeg endelig roet meg. Jeg var klar til å møte omverdenen igjen. Bruddet med Emma hadde virkelig affisert meg sterkt, min største styrke som forfatter hadde sørget for det: Mitt sensitive sinn, og det naturlige følelseskaos som så ofte bebor det. Min morbide Muse. Så ofte har jeg ruget over temaer andre ville avfeie uten en tanke. Emma sa ofte at jeg var en melankolsk mann med et dystert sinn, og på mange måter hadde hun rett. Det er en av verdens få ultimate sannheter, at jo mer du vet, jo mer du tenker, desto ulykkeligere blir du. Man finner ikke lykke i kunnskap. Bare edruelighet. Det var mitt kyniske verdensbilde som førte til vårt endelige brudd, den fatale kvelden. Jeg innså at jeg hadde gått for langt, men det var for sent. Nå vil aldri Emma snakke til meg igjen, og jeg er levnet med mitt siste minne om henne. De tårevåte øynene, de uskyldsblå jeg før ville ha gjort alt for. Aldri mer ville jeg kunne fortape meg i dem.

Jeg så det ikke straks, gjemt under alle de gamle avisene og den håpløse reklamen som hadde hopet seg opp under mitt maniske sengeleie. Det var først en halvtime senere, da jeg hadde satt meg ned med morgenkaffen for å bla gjennom avisene og møte hverdagen, at jeg la merke til det. Det hadde mitt navn på seg, skrevet med hard, kantete strek. Håndskriften hadde en spiss fiendtlighet ved seg, som om det ikke var jeg som leste den, men heller den som kuttet seg vei gjennom øynene mine, og inn i sinnet. Brevet i seg selv var kort og kontant, krystallklart i sitt fordømmende budskap: Noen hadde sett meg drepe min kone. Noen som hadde lest bøkene mine. Nå ville vedkommende gjøre mitt eget åndsverk til min bane. «Søke rettferd for det stakkars offer som ikke lenger kan søke den selv.» Signert «Nemesis». Jeg kjente straks passasjen igjen, såvel som aliaset min hevner opererte under. Min første utgivelse, Nemesis. Likheten mellom bokens plot og min egen situasjon var kvalmende. Som i boken skrek også min Nemesis etter rettferdighet: Jeg skulle opphøre å eksistere, enten ved egen metode, eller ved det grusomme alternativ min hevner selv ville bringe. Tanken, den kvelende, iskalde tanken at min hevner ville gå så langt som jeg lot min fiktive versjon gjøre sendte meg nærmest halsende til alle husets innganger, for å sørge for at alt var låst. Deretter kapitulerte jeg til mitt arbeidsværelse. Jeg måtte tenke, og det har jeg funnet at jeg gjør best blant mine antikviteter og malerier i det som etter hvert har blitt et manifest av min kjærlighet til det gotiske og det abstrakte, endog det absurde. Emma sa ofte at å komme inn i der var som å tre inn i en kunsthistorikers mareritt. Kanskje hadde hun rett, det hadde hun som oftest. Men det var kun her jeg fikk sjelefred.

De neste timene pendlet jeg mellom dyp kontemplasjon og frenetisk arbeid, evig vandrende mellom stablene av bøker, skrivebordet, skinnstolen. Planer, ideer, alt med et ørlite fnugg av håp om frelse ble nedtegnet og mitt manuskript av romanen som en gang hadde vært min lykke omhyggelig studert. Det var i den jeg skulle finne min forløsning! Da jeg endelig trådte ut hadde kvelden lagt seg over landet. Godt. Det arbeidet jeg nå skulle utføre var av slik art at mørke var en nødvendighet. Jeg og Emma hadde, straks etter vi giftet oss, flyttet inn i en gammel villa mine døde foreldre etterlot seg. Den lå såpass langt fra nærmeste boligområde at den som hadde sett meg av nødvendighet måtte ha vært en totalt fremmed. Skogen huset lå ved utkanten av var ikke et populært turområde, men en og annen eventyrlysten sjel hadde likevel kommet forbi de årene vi hadde bodd her. Det kunne være hvem som helst. Hevneren måtte lures ut av skjul, og den eneste måten dette kunne oppnås var ved å provosere frem romanens neste del. Advarselen. Og i motsetning til min fiktive åndsfrende, skulle jeg være beredt.

Det hadde vært overskyet i flere dager, og for det priste jeg meg lykkelig idet jeg, opplyst av en enslig lampe, satte spaden i jorden. Ikke engang stjernene måtte skue hva som her skulle skje. Jeg har aldri vært noe arbeidsmenneske, men denne kvelden var kreftene mine drevet av en infernalsk mani som kun kan ha kommet rett fra Gehennas avskylige gloaskehelvete! Hvert fiber i meg brant, øynene føltes som om de hvert øyeblikk kunne finne på å sprette ut av skallen på meg, så oppspilt var de, så inderlig fokusert på det ene punktet i bakken, der spade pløyde seg ned i myk jord; og det neste; og det neste! Jeg svettet som en gal mann, den kom i øynene og brant til jeg ikke kunne forstå annet enn at det bare var kullbiter igjen av dem. Svien spredte seg til kroppen min, sinnet mitt, sjelen min til jeg bare var en eneste stor sviende varm, hvitglødende gravende idiot!

Det var da jeg hørte lyden, og mitt flammende inferno ble redusert til et isnende øde. Et høyt, enslig og helt distinktivt knekk. Som når en tørr kvist blir brukket i to og slik bryter stillhetens enevelde. Jeg stoppet umiddelbart arbeidet, frøs enhver bevegelse annet enn den ulidelig trege vendingen av blikket mot kilden til den fryktelige lyden som i enhver annen kontekst ikke engang hadde fått meg til å heve et øyenbryn. I ti minutter sto jeg slik, i min egen lille evighet. Jeg så ingenting, hørte ingenting annet enn det som skjedde på den ene plassen lyden hadde oppstått. Og det skjedde ingenting. Ingen flere lyder, ingen flere bevegelser – men jeg kunne føle det! Der ute blant trærne sto min Nemesis og stirret på meg, hatet meg! Like ubevegelig som meg selv og uendelig mye sterkere i nattemørket. Han var under huden på meg, jeg kunne kjenne ham bore seg inn i meg – nei! Jeg måtte ikke gi opp nå. Planen min ville virke. Min boklige frende hadde kapitulert for Nemesis’ anonyme terror og hadde slik selv gjort ham allmektig. Jeg ville ikke gjøre den samme feilen, aldri! Jeg hadde originalmanuskriptet og dermed makten. Med denne tanken til å styrke meg, opptok jeg arbeidet. Fem spadetak senere fant jeg henne.

Stanken var motbydelig, nesten uutholdelig. Slik luktet et lik i delvis forråtnelse. Slik luktet kvinnen jeg i flere år hadde elsket mer enn livet selv. Slik var eimen av død. Jeg brakk meg flere ganger under mitt arbeide med å avdekke resten av kroppen. Det kom selvfølgelig ingenting opp; begivenhetenes gang hadde gjort det umulig for meg å få ned en eneste matbit, et faktum jeg nå var glad for.Den skjønnheten som hadde preget min kones dager blant de levende, var ingen steder å se. Øynene var nesten vekk, håret hadde falt av i tjafser og store deler av huden var enten oppspist eller misfarget av forråtnelse. Det buktet seg en mark ut av det ene øret hennes. Jordens slimete innvånere var i ferd med å fortære min kone og jeg kjente jeg hatet dem for det. Jeg kunne ikke la henne møte et slikt makabert endelikt, da var det bedre at flammene fikk henne. Det var vakrere slik. En vikings begravelse, den jeg burde ha gitt henne fra begynnelsen, i stedet for å forkaste henne som gammel kompost. Fra boden hadde jeg bært ut ved og kvist, tennvæske og bensin. Alt det brennbare jeg kunne finne. Kvistene var fine og tørre, skulle egentlig brukes til peiskosen i desember. I stedet formet de nå basen på det som etter hvert ble en meterhøy varde av tre. Kroppen var allerede dynket med bensin, som i en makaber dåp, nå helte jeg det jeg hadde av tennvæske på veden over. Et lys tent i andakt og et øyeblikks stillhet fulgte, før jeg lot det falle ned i graven. Som flammene slikket seg oppover min lille trepyramide, trakk jeg meg tilbake til stolen jeg hadde bragt med meg ut. Der satt jeg og så min kone brenne.

Hele kvelden satt jeg slik. I høytidelig stillhet bevitnet jeg min kones legeme forlate denne verden for godt. En gang i blant slang jeg på en vedkubbe for å holde flammen gående, men stort sett satt jeg i vemodig kontemplasjon. Ved morgengry hadde jeg sluppet opp for ved, og djevelens lekende tunge hadde som følge trukket seg tilbake dit den kom fra. Bare aske og knokler lå igjen. Benrestene knuste jeg med et spett; dermed var det ingenting igjen. Fullstendig uttært trakk jeg meg tilbake til huset. Jeg var både fysisk og psykisk tom, og turen opp til soverommet forekommer meg i ettertid som en slags vag drømmeferd. Etter å ha sørget for at døren var forsvarlig låst, satte jeg meg på sengen for å vente, mitt eneste våpen liggende ved siden av meg på nattbordet: En nesten ubrukt jaktkniv. Slik skulle jeg vente på fienden. Jeg følte ham allerede nå, jeg visste han var på vei, som en hevnens erkeengel fra den mørkeste avgrunn! En ende var nær, et liv ville om få timer ha tatt slutt.

Jeg våknet flere timer senere. Bevisstheten tok gradvis bolig i sinnet mitt og løftet tåkedisen fra øynene, helt til en tanke som først hadde vært slørete ble blendende klar: Jeg hadde sovnet! Likevel grep ikke panikken meg straks. Jeg hadde sovnet, men fienden hadde ikke vært her. Jeg var ikke død. Euforien holdt på å kaste meg ut i vill dans, jeg kjente den fullstendige lykke som må prege sinnet til en mann som etter å ha vært fanget under jorden i årevis, endelig får se dagslys! Jeg ville mest legge hodet i hendene og gråte av lettelse, da jeg la merke til noe unaturlig rødt på den ellers grønne tapeten. Det var leppestift. Emmas. Den formet ord som jagde lykken spontant ut av kroppen og åpnet jorden under meg der jeg før hadde følt lettelse. Jeg var fortsatt i mørket, dagslyset hadde vært en desperat manns feberfantasi! «Ingen tilfluktssteder, ingen hvile!» Signert «Nemesis». Jeg måtte vekk fra de helvetes ordene, de brant seg inn i meg! Kniven! Den var vekk! Nei, der sto den – på døren. Hvilken makt hadde denne helvetes voldgiftsmann, som kunne komme seg inn i et låst rom og gjøre dette uten å lage det minste fragment av en lyd! Under kniven et brev. Fortapelse. Jeg visste hva som sto skrevet der, men likevel leste jeg det. Det var romanens siste del, ultimatumet. Nemesis krevde min snarlige død, enten ved min egen hand eller ved hans. Ved midnatt ville han komme. Jeg kjente ham bak meg nå, følte tilstedeværelsen hans et sted bak meg. Hadde jeg i denne stund sett meg selv i et speil, var jeg overbevist om at jeg ville se ham, klar til å sende meg til de infernalske flammers verden der jeg skulle brenne til evig tid.

Klokken var allerede elleve, om en time ville jeg høre bøddelens fordømte skritt i oppgangen. Da var det bedre at jeg gjorde det selv. Det var på tide å ta fatt på mitt siste åndsverk: Mitt selvmordsbrev. Der ville jeg forklare alt, om bare for å gjøre én eneste god gjerning før jeg døde. I den neste halvtimen lot jeg pennen fortelle min historie. Alle hendelser ble tatt med, fra Emmas siste timer til mitt nærliggende endelikt. Jeg endte brevet med et håp om at de etterlatte ville kunne tilgi en stakkars dødsdømt dåre, hvis siste kompanjonger på denne verden skulle være et tau og en løkke. Nølende la jeg så pennen fra meg, til dens siste hvile ved siden av disse to skjebnesvangre brev. Det var slik jeg fikk det grufulle syn som sendte meg snublende i vill, skrikende flukt ut i nattens mulm, og som nå er grunnen til at jeg skriver denne bekjennelse fra mitt rom på den lukkede psykiatriske avdeling. For der, svart på hvitt i mitt eget brev, spottende og hånende, var min fiendes håndskrift.