Til proletariatet å være, var leilighetskomplekset i god stand. På ingen måte et sted preget av luksus, men likevel langt bedre enn det Kristanias fattigere innbyggere noensinne kunne håpe på å få. Ikke at de som bodde her nødvendigvis var særlig rike. De hadde bare ressursene andre manglet. Noen hadde kontakter; andre betalte for seg ved å inngå lyssky kontrakter på mørke gatehjørner i lugubre strøk; et par var heldige nok til å ha ordentlige jobber, med ordentlig betaling; alle hadde historier, de fleste ikke ment for det allmenne øre. Angelica hadde sin, og det var en historie Malek hadde vært sterkt personlig involvert i.
Bygningens mest prominente trekk ville vært dens anonymitet, hadde det ikke vært for trekk nummer to: Det var den bygningen i proletariatet som ble oftest patruljert. Grunnen var enkel: Hvis en betjent ble såpass skadet i tjeneste at han eller hun ikke lenger var arbeidsfør, krevde arbeidskontrakten at arbeidsgiver skulle ta hånd om dem. De ble plassert i komplekset Malek var på vei inn i. Gode forsikringsavtaler var en av Kerberos’ taktikker. Slik lurte de inn aspiranter fra de fattige strøkene. Det hele virket som en god avtale. Fast jobb, pensjon, gode vilkår hvis noe skulle skje. Gode sett i forhold til mye annet, i det minste. Det de ikke informerte om, var hvor mange som hittil hadde kunnet nyte godt av akkurat den delen av kontrakten. De fleste døde. Angelica var en av de såkalt heldige, selv om hendelsen hadde ranet henne for mer enn noen arbeidsgiver har rett til å kreve. Hun fikk gratis opphold og en slags pensjon. Ikke mye, men nok til å leve av.
Gangen var dunkelt opplyst, men i forhold til mange andre steder Malek frekventerte som følge av profesjonen sin var det nesten et mirakel at det fantes lys her overhodet. Det var også merkelig rent her, nesten bedre enn gangen utenfor Maleks egen bolig. Det var noe han forundret seg over hver gang: Ingen blinkende lysrør, og nivået av støv og skitt var langt innenfor grensene for toleranse. Kerberos glemte tydeligvis ikke helt de stakkars sjeler som hadde fått livene sine ødelagt av sin tjeneste hos dem.
Da han kom frem til riktig dør, banket han først fire ganger. Så ventet han i to sekunder, og banket to ganger til. Det var signalet. Slik visste hun at det var ham. Fungerte ikke det, noe det ikke alltid gjorde da Angelica tilbragte mye kvalitetstid sammen med de overproposjonerte hodetelefonene sine, brukte han samme system på ringeklokken. Det pleide å virke. Han kjente alltid et stikk av bekymring når han ikke hørte den kjente invitasjonen om å komme inn. Det hadde bare hendt én gang: Tretten måneder tidligere; kort tid etter hendelsen som gjorde henne ufør. Det hadde ikke vært noen respons, selv etter ringingen. Den infernalske, elektroniske jamringen skulle være nok til å vekke de døve. Det hadde tatt en liten evighet å overbevise den stoiske vakten bak det skuddsikre glasset i resepsjonen om at han trengte ekstranøkkelen. Ironisk nok var det fortiden hans i politistyrken som reddet ham. Hadde man først jobbet for Kerberos var man i arkivet for alltid. Det var et faktum ikke engang døden kunne stjele. Et vilt løp og en hurtig åpnet dør senere avslørte en blek skikkelse i et mørkt rom, naken og alene. I den ene ristende hånden klamret hun en kniv; over kinnene var spor av tårer, for lengst uttørkede; øynene var som døde. Det var et blikk Malek var altfor kjent med. Han hadde holdt rundt henne i fire timer, den gangen. Ekstranøkkelen hadde han beholdt, byttet mot muligheten til å ringe ham når det skulle være.
Det var ingen grunn til bekymring denne gangen. Han hørte allerede musikken sige mykt gjennom døren; Angelica spilte gitar. Melodien stoppet opp kun i et lite sekund, før han hørte det vante «kom inn», og åpnet døren. Scenen var en ganske annen enn tristessen som hadde åpenbart seg et år tidligere. Angelica var riktignok permanent merket; det ene beinet var for alltid borte, og et av øynene hennes ville aldri mer åpne seg. Likevel var alt lysere, og ikke bare i egenskap av at gardinene nå var trukket fra. Hun smilte nå, oftere enn før, og hele rommet var preget av forandring mot det bedre. Plakater på veggene, bøker i hyllene, til og med et og annet kvinnemagasin lå slengt her og der. Nakenheten, derimot, var den samme. Bortsett fra en liten, løstsittende boksershorts hadde hun ikke en tråd på den magre kroppen sin.
«Kan du ikke for én gangs skyld få på deg litt klær når du vet jeg kommer?» Ingen nevneverdig reaksjon, kun et hevet øyebryn og et misbilligende blikk. Så smilte hun igjen, og fingrene stoppet; med dem fløt den siste elektroniske tonen ut i rommet og ble til stillhet idet hun satte fra seg instrumentet i stativet ved siden av seg.
«Vel, siden jeg mistet beinet bryr jeg meg ikke stort lenger. Tror ikke jeg vil møte den mannen som tenner på dette her. Dessuten liker jeg å være naken, og jeg får ikke mye besøk.» Hun trakk på seg en sort liten trøye, og da hodet kom ut av den andre enden, så hun igjen på ham med det ene, åpne øyet sitt. «Du har jo uansett sett meg i verre situasjoner, litt nakenhet burde ikke gjøre deg flau.» Hun festet blikket på posen Malek hadde prøvd å plassere så anonymt som mulig ved siden av døren. «Bøker?»
Det kommer som et sukk. «Faen!» Så hadde hun sett den likevel.
«Så jeg har rett? Jeg er enøyd, ikke blind og i hvert fall ikke dum, Malek. Jeg ser hva du driver med.» Noen sekunder gikk forbi i stillhet, før hun mykt brøt den: «Takk.» Så snakket de ikke mer om det. Av mangel på noe sted å sette seg i den trange leiligheten, slo han seg ned på gulvet og brukte døren som ryggstøtte. Han skulle til å starte på samtalen han kom hit for, da han øynet noe merkelig.
«Angelica, du er klar over at du drikker … »
«Lettøl, ja.» Rødskjæret spredte seg sakte over de bleke kinnene hennes. «Jeg blingset.» Han sa ingenting, men hadde vanskelig for ikke å flire. Rødmingen hennes ble straks verre da hun la merke til gliset hans. Hun spilte opp det ene øyet i en sur grimase. «Er du klar over hvor like pakningene er? Hvordan mener de jeg skal legge merke til den fittelille skriften der, jeg har bare ett øye!» Han klarte ikke holde seg lenger. Etter et par sekunder med fornærmet mine, lo hun selv også. Så fikk han en boks i trynet. «Her, ta en selv også, og hold kjeft.»
Den neste timen gikk med til småprat. Hendelser i enklaven, nyheter og ikke minst Maleks siste saker. Som en av proletariatets eneste seriøse privatetterforskere hadde han alltid jobb, om ikke alltid godt betalt. De snakket som gamle venner, selv om de kun hadde kjent hverandre i litt mer enn et år. Det var han som hadde funnet henne den gangen, og det var han som bar henne til nærmeste sykehus, da ingen ambulanser våget seg inn i Enklaven. Som følge av lettølen ble de for én gangs skyld heller ikke fulle, noe som passet ham ypperlig. Han ville at de skulle være ved sine fulle fem når han bragte dette neste temaet på bane.
«Jeg fant fyren.»
«Vel, det er da godt. Du får vel ikke betaling hvis du ikke-»
«Nei, jeg fant fyren din.» Det ble stille. Av de i gruppen ansvarlige for Angelicas nåværende tilstand, hadde nesten alle dødd den gangen. Alle unntatt én. Lederen. Selvfølgelig. Selvfølgelig var det han som kom seg unna. Hun stirret rett ut i luften, på noe langt bortenfor det lille rommet hun satt i.
«Så …»
«De kommer ikke til finne å restene etter ham.» Restene. Det var en fin måte å si det på. Ikke at noen lette, men hvis folk noensinne fant ham, ville de fleste hatt problemer med å slå fast at det var et menneske de nettopp hadde snublet over.
«Han … hvordan …»
«Han døde ikke fort, hvis det er det du lurer på.» Det var ingen overdrivelse. Han hadde tatt seg god tid med denne fyren, applisert kunnskaper han hadde sverget dypt og hellig på at han aldri ville ta i bruk etter sin avskjed fra Kerberos. Han hadde brutt akkurat det løftet, ikke bare for Angelicas skyld, men også sin egen. Noen ting kunne kun gjøres rette ved hevn, og akkurat den lysten hadde brent sterkt kvelden han endelig oppsporet synderen. Han hadde ikke følt seg som et menneske mens han holdt på, og etterpå var han fullstendig tom. Mangelen på følelse var likevel bedre enn ulmende hat. Det signaliserte finale. Punktum. Slutt.
«Mm.» Hun stirret fortsatt ut i luften, men blikket hadde skiftet nedover, mot beinet hennes. Han reiste seg. Det var på tide å gi henne litt tid for seg selv, nå.
«Jeg kommer tilbake snart. Og jeg kjøper ølen, denne gangen.» Hun var stille, helt til han gikk ut døren.
«Malek?»
«Mm?» Han svarte uten å snu seg.
«Takk.» Etter å ha lukket døren sto han stille en stund, ventet. Han gikk først da han igjen hørte de myke gitartonene trenge ut til seg. Kanskje ikke en lykkelig slutt, men i det minste bittersøt. Det var bedre enn ingenting.
Comments on this entry are closed.