De kom om natten. Etterpå kunne vaktmennene fortelle om, de som overlevde, metalliske hvin i nattemørket. Så et par, så flere, så mange stikkende røde lys som snodde seg ut av ingenting og stadig ble større. Hva enn det var som lå bak, bevegde seg med uhyggelig fart over slettene, akkompagnert av stadig høyere, mer infernalske hvin og metallisk klang. En fryktelig, disharmonisk musikk. Døden hadde kommet til Velhaven.
Varselklokker ble ringt, for første gang i Velhavens historie, og folk våknet fra søvnens fredelige favn, til en virkelighet som var alt annet enn trygg. Barnegråt blandet seg inn kakofonien av alarmrop og klokkeklang, kunstige fakler ble tent og folk tittet prøvende ut av sine respektive bopeler. Redselen herjet i trøtte øyne, bevisstheten skjøt smertefullt inn i folks sinn. Fare var kommet til hjemmet deres. Fedre armerte seg straks med det lille de hadde, mødre roet ned skrikende barn. Utenfor samlet vaktene seg, usikre, men klare til å slå tilbake hva enn det var som sto bak det de profane lydene utenfor porten. Noen håpet i det lengste på at de ukjente inntrengerne skulle dra forbi, og la byen forbli urørt.
Føniks var en av dem som ble vekt av alarmen. Han hadde lagt seg sent, etter en altfor lang dag på verkstedet, og hadde planlagt å gjenta suksessen etter en heller kort søvn. Den ble enda kortere enn han hadde planlagt. Han satte seg opp i sengen, døsig, og kunne først ikke begripe hva det var som foregikk. Søvnen hadde så vidt rukket å gripe om sinnet hans, og den nektet å slippe taket helt. Først etter noen sekunder i svimmel forvirring gikk det opp for ham hva som skjedde. Annet enn prøvene som foregikk med jevne intervaller, men kun på dagtid, var dette første gang varselklokkene ble ringt i Velhaven. Støkket satt i mellomgulvet som en kald kniv. En fortelling dukket opp i tankene, fortalt av en skjelvende vandrer, om de mørke dyrene som jaget mennesker om natten, rødøyde djevelhunder fjernet fra naturen, men uhyggelig virkelige, og evig jaktende. Mannen hadde vært vanskelig å oppfatte, men ordene som hikstet seg ut mellom skjelvetoktene fortalte en makaber historie. Mannen hadde vært en del av en nomadeflokk på rundt hundre personer. De dro fra ruin til ruin, for å karre til seg det de fant av ressurser. Noen ganger slo de seg ned på ett sted, men aldri mer enn noen måneder av gangen. Én gang hadde de vært særdeles heldige i skattejakten, og bestemt seg for å slå seg ned et halvt år. De mørke, hundelignende tingene hadde kommet den siste natten den femte måneden. Selv hadde han vært et nattlig besøk på latrinen, etter litt for mye hjemmelaget vin. På sin ustø ferd tilbake til resten av gruppen hadde han hørt et demonisk sammensurium av lyder: Hyling, krafsing og høye knekk, som lyden av greiner som brister. Eller bein. Men verst av alt, fortalte han, var den infernalske hviningen. Ikke i sine villeste drømmer ville han se hva det var som kunne produsere en slik lyd. Likevel, drevet av nysgjerrighet, snek han seg over kammen for å få utkikk ned til leiren. Det var ikke lenger noen lys å se, men rundt om i mørket skimtet han røde, stikkende lys. De smøyg seg gjennom leiren i par, og bevegde seg på en slik måte som om de var festet til et stort, men smidig dyr. Han kunne ikke lenger høre skrik, og innså at det han så der nede måtte ha drept følgesvennene hans. Og de kom nærmere. Til tross for panikken, snek han seg tilbake til latrinen så stille som det bankende hjertet hans kunne tillate. Deretter gjorde han noe som i alle andre situasjoner ville vært utenkelig. Han gravde seg ned i sine egne ekskrementer, helt til kun nesen stakk opp. Mens han holdt på, hørte han krafsingen komme stadig nærmere, og frykten pisket ham i brystet. Han gravde fortere, senket seg ned i det stinkende hullet, og hadde ikke før dekket seg til før han hørte krafsingen komme over åskammen, kun meter fra der han lå begravd.
En evighet fulgte. Viljen kjempet mot kroppens autonome funksjoner om å holde pusten jevn, til tross for hjertets ville galopp. Til slutt hadde endelig krafsingen blitt fjernere, før den etter lang tid forsvant helt. Likevel ventet han til solens første stråler varmet opp nesen og alt rundt, gjorde gjørmen stinkende og uutholdelig, før han gravde seg opp. Lenge lå han hikstende på alle fire, før han greide å samle det lille mot han hadde igjen, og returnerte til leiren. Det han så der drev ham på flukt, og ugjenkallelig til vanvidd. Ingenting var igjen av leiren, eller folkene som hadde bebodd den. Kun et mørkt teppe av blod, og et enslig hode med et ansikt forvrengt av smerte og redsel. Han kjente igjen det ansiktet. Det var nomadeklanens leder. Han som hadde bestemt at de skulle slå seg ned i seks måneder. Nå ville han være her for alltid.
Vandreren hadde løpt til kroppen ikke orket mer, og til sinnet var så fullt av hallusinasjoner at han trodde han så sivilisasjon i det fjerne. Han hadde trosset resten av sitt vett og, jaget videre av de monstrøse hunder han til enhver tid så bak seg, løpt mot Velhavens porter. Der hadde han kollapset. Ikke lenge etter at han hadde fortalt sin historie, hadde kroppen endelig gitt opp. Han døde, bare timer senere.
Folk hadde blitt urolige av mannens ville fabel, men mange hadde mumlet seg i mellom at dette kun var en gammel, syk manns feberfantasier. Føniks hadde vært en av dem, selv om han følte en kime av tvil slå rot i tankene sine. Den gamle mannen hadde ikke virket senil, bare skremt utover grensen for hva et menneskesinn kan tåle. Og nå hørte han vitterlig den demoniske hviningen fra et udefinerbart sted utenfor byens porter. Den nærmet seg. Frykten blandet seg med bitter besluttsomhet og han hoppet ut av sengen, gikk besluttsomt bort til skapet og åpnet det. Den stakkars mannen og frendene hans hadde vært lette ofre for disse mørke tingene, men Velhaven var ingen vanlig flokk nomader, ikke noe primitivt samfunn av trehytter. Velhaven hadde fordums teknologi, og ved hjelp av Moderen hadde de fusjonert det gamle med det nye, skapt ting menneskeheten aldri hadde hatt. Gode ting. Men også uhyggelige ting, som lansen han nå, etter å ha tatt på seg klærne, forsiktig tok ut av skapet. Han kjente på vekten av den i hendene. Den var lett, men fortsatt massiv og med en destruktiv kraft, et paradoks drevet av enigmatiske energier han ikke kunne håpe på å forstå. Han hadde slått i stykker stein med den,kuttet gjennom tykke trestokker, med minimale kraftanstrengelser. Han var den eneste som kunne gjøre dette. I andres hender var lansen kraftløs og tung, ikke engang de sterkeste ungguttene kunne løfte den over hodet. Moderen hadde gitt ham den mange år tidligere. Den hadde vært hennes en gang, sa hun, men nå var den gammel og ødelagt. Sammen hadde de reparert den, hun hadde gjort det meste av arbeidet, og til slutt hadde hun kungjort at den var ferdig. Han kunne ikke se noen forskjell, lansen virket fortsatt som en tung, dum metallgjenstand uten noen vesentlig bruksverdi. Han hadde sagt dette til henne, full av ungdommelig arroganse, og hun hadde ledd moderlig av ham. Han hadde plutselig blitt skamfull. Ingen snakket noensinne slik til Valentia, hun var gamlere enn dem alle sammen, selv om hun for alltid var fanget i en ung kvinnes kropp, og han så ned. Han var klar over at han var gitt en helt spesiell ære i bare å være her, i nærheten av henne. Han ble stille. Det var da hun hadde bedt ham om å løfte lansen. Han hadde sett vantro på henne. Lansen var av en slik tyngde at det hadde tatt tre menn bare å løfte den opp der den nå lå. Men Valentia bare smilte. «Ikke vær redd, lille venn.» Lille venn, hadde hun kalt ham, og han følte et barnslig trass. Løfte lansen? Greit, han skulle løfte lansen, skulle vise henne at det ikke gikk. Føniks grep om lansen, og rykket den til seg; og med et blikk av sjokkert vantro, vaklet han bakover. Lansen fulgte etter. Den hvilte i hånden hans, ikke tyngre enn trestokkene munkene i forgården brukte i treningen som hadde gjort ham gul og blå opp gjennom barneårene.
Så hadde Valentia talt, med en andektig mine, sakte og gjennomtrengende: «Denne lansen er din, Føniks. Du er den eneste som kan bruke den nå. Den er én av kun to i hele verden. Den andre tilhører din far, Eidolon. Denne var min, en gang i fordums tid. Men jeg kan ikke bruke den lenger, så jeg gir den til deg. Du alene kan bruke den, fordi …» Hun hadde sett ham dypt inn i de vidåpne øynene da, og etter en liten pause sa hun, med uendelig mild stemme: «Fordi du er min sønn. Den eneste jeg har fått, og den eneste jeg noensinne vil få.» Etter dette virket det som om vinden selv sluttet å blåse utenfor, alle lyder stilnet hen og Føniks følte seg som en statue uten noen som helst kontroll over sin egen kropp. Til slutt hadde han greid å mumle navnet hennes, i hviskende ærefrykt. At han skulle stamme fra dette vesenet var hinsides det en barnehjerne kunne forstå.
«Ikke kall meg det,» ba hun, «kall meg … mor. Det ville gjøre meg lykkelig.» Det siste forsvant i nesten uhørlig hvisking, men et barns skarpe ører oppfatter ting voksne ikke lenger kan, og det var som om tusen små baller av varme og kulde boltret seg rundt i magen hans. Han mumlet ordene, men greide ikke å holde blikket hennes samtidig.
«Mor. Mamma.» Blod strømmet til ansiktet hans. Det føltes så riktig å si det, og likevel så utrolig pinlig. Hvordan kunne en så enkel ting skape en så stor konflikt i ham? Etter dette hadde ikke Valentia sagt noe mer. Det hadde bare gjort det enda verre. Da han ikke maktet stillheten lenger hadde han sett opp. Hun hadde begravd ansiktet i den ene hånden, og tårene strømmet fritt. Det hadde gjort ham redd. Urolig. Men da hun snakket igjen, var det med den samme rolige stemmen som alltid, bare ørlite mer ustø. I sin forvirring oppfattet han ikke lenger hva hun sa, men hun hadde omfavnet ham, og det hadde virket som om den skulle vare for alltid.
Men lykke er flyktig, og nå hadde undergangen kommet til Velhavens porter. Men han skulle beskytte byen, skulle beskytte henne. Valentia var blitt svakere med årene. Hun gikk ikke lenger fritt blant dem, men tilbragte stadig mer tid i sitt værelse inne i fjellet. Dit inn skulle ingen trenge. Med våpen i hånd løp Føniks ut i natten, mot sin ukjente fiende.
Comments on this entry are closed.