Det var blitt fullstendig stille i salen. Ikke engang et gisp unnslapp, merkelig nok, men presten så rimelig ukomfortabel ut der han hardt prøvde å få det til å virke som om han plutselig var veldig opptatt av en eller annen versestrofe i bibelen han presset oppunder øynene, og slett ikke hadde hørt det som nettopp hadde blitt sagt. Det forekom Håkon at han kanskje skulle ha spart dette til en senere, mer privat anledning, og det var kanskje en aldri så liten faux pas å avbryte bruden mitt i det selvskrevne løftet, men han fikk heller unnskylde seg senere, hvis det da ble noe senere. Katten var i alle tilfeller ute av sekken. Det føltes merkelig befriende. Foreldrene på første rad så mest ut som om de hadde akutt behov for en blodoverføring, mens hans litt eldre søster Frida skadefro holdt hånden opp foran munnen. Hun hadde alltid vært en teatralsk kjerring.
Hun hadde blitt fullstendig målløs allerede ved avbrytelsen hans. Stakkar. Han hadde dratt henne brutalt ut av en skuespillerprestasjon hun hadde øvd seg på i månedsvis, og som ikke tok noen som helst høyde for uforutsette begivenheter. Og dette var bare så altfor uforutsett. Hvilken brudgom i sitt rette sinn avbryter vel sin elskede mitt i de fordømte bryllupsløftene? Håkon Nordhaug gjorde visst det, viste det seg nå.
«Vent.» Hadde han sagt. Han hadde også blitt overrasket, dette var tross alt første gang han hørte denne talen. Hun hadde vært veldig streng på at han ikke skulle få høre den før bryllupet. «Du betoner virkelig dette med total ærlighet … mener du virkelig at du vil vite … alt?» Han holdt hodet litt på skakke og hevet det ene øyenbrynet aldri så ørlite.»
«Øh, eh … ja?» Hun så rett og slett forferdet ut, men prøvde seg på et smil. Det skulle bli verre. Han tok sats.
«Ja, vel, jeg … hvordan skal jeg si dette her, da? Hvis du virkelig vil vite alt, da … Eline, jeg … jeg liker å gå med kvinneklær.»
Og det var der de var nå. De siste seks ordene hang fortsatt i luften. Eksplosjonen han ventet på, kom ikke. Eline så bare skrått ned i gulvet, og kom med et resignert sukk. «Wow … det forklarer hvorfor sommerkjolen min plutselig er blitt så løs over hoftene. Herregud, Håkon.» Hun gned seg sakte over neseroten. «Hvor lenge har dette pågått?»
«Siden jeg var omtrent tretten.»
Han kikket skrått ned på salen. Foreldrene så fortsatt ut som aspirerende lik, og Frida hadde mistet det skadefro gliset sitt, det så mer ut som om det holdt på å gå et lys opp for henne. En fryktelig erkjennelse. Det var hans tur til å glise. Han husket tilbake på den sommeren for så lenge siden da han, kåt og forvirret, hadde trukket på seg Fridas truser. Det hadde åpenbart seg en helt ny verden, den dagen. Sjokk og sinne hadde tatt bolig i Fridas ansikt nå. Hun åpnet munnen, som for å rope noe, da det kom en eksplosjon av ord fra alteret.
«Jeg liker å bli bundet fast og få varm stearin dryppet over kroppen!»
Alles øyne gikk til presten, som grep om bibelen så knokene hvitnet. Han stirret innbitt tilbake på dem. Håkon så ned mot moren, igjen. Ja, nå hadde hun definitivt besvimt.
Comments on this entry are closed.