Han går sakte, sakte, på veien til de levende døde. De henger på hver side av ham, i trærne. Noen flådd fullstendig, noen med store, bloddryppende sår. Noen øyensynlig uskadde. Enn så lenge. Han går sakte og stille, så veldig stille, for han må ikke lage en lyd. Lyder vekker de levende døde. Masken hans beskytter ham mot gassene fra trærne. De levende døde hadde ikke masker, og ble til zombier. Nå henger de i evig søvn i trærne, mens grenene flår dem sakte, sakte. Mennesket, spist av naturen. Lyder vil vekke dem. Vil åpne sansene deres for smertehelvetet og de vil vri seg i vill dødsdans. Vil fri seg, gale av smerte, og av frøenes stimuli, og rive ham i biter. Han må la dem henge i stillhet. Snart vil det ikke lenger være en vei her, bare skog. Dødelig skog.
De vinrøde, blodrøde grenene henger over ham, griper saktmodig etter ham, men han danser seg forbi dem. Trærne trenger gassen. Den kommer fra soppen ved trærnes røtter. Soppen, grønn og muggen, livnærer seg på restene som faller ned fra greinene. Naturens konspirasjon mot mennesket.
Skapt av mennesket.
Han danser og unnviker, nesten elegant, som en danser som danser en dødsalvorlig vals. Lenger og lenger inn, nærmere og nærmere utgangen. Forbi stadig flere trær, stadig flere fileterte menneskedyr. En ballett i mørkerødt, spygrønt og griserosa; en danse macabre.
Til med ett, et høyt, sprøtt knekk. Så altfor lydlig i denne lydløse skogen. En enslig grein han i sin iver etter å komme ut, ikke så.
Og skogen fylles med hyl.
Comments on this entry are closed.