Det er få av oss forunt å treffe det ene punktet i livet der alle deler av skjebnens maskineri klikker på plass, der matetikken for én gangs skyld er på vår side, der alt i universet legger seg til rette for oss og vi opplever et øyeblikk, et aldri så lite glimt, av fullkommenhet. Det var dette som skjedde med Erik Foss en sen og ellers lite spektakulær fredagskveld i desember. En fullstendig middelmådig kveld, en kveld som alle andre, trodde Erik Foss. Lite kunne den kjedelige og litt enfoldige Erik Foss ane at akkurat i kveld, i den lille leiligheten hans i oppgang G, konspirerte naturens lover for å skape et glimt av det guddommelige. Alle brikkene var på plass, kun den nødvendige syntesen manglet. Én ingrediens gjensto å blandes inn i miksturen. Erik Foss nølte. Kun i noen sekunder. Han visste ikke selv hvorfor, men konjakken virket merkverdig gyllen i dag. Smakte merkverdig godt, der den glatt og flyktig fløt over tungen og ned i halsen, endte opp i magesekken og begynte sin merkverdig raske ferd ut i blodstrømmen.
Dermed skjedde det som ikke skulle kunne skje, men som akkurat denne kvelden måtte skje.
Alt falt på plass: Alle nervebaner var synkronisert; alle de riktige kjemiske reaksjonene forekom samtidig, endret i ørliten grad av alkoholen; den ene etter den andre nevronen fyrte av oppe i hodet hans; og i ganske nøyaktig 15 sekunder, var Erik Foss jordens klokeste mann.
I en sliten lenestol fra Bohus, i en liten leilighet i tredje etasje i oppgang G, åpnet universet seg for Erik Foss. I et flyktig øyeblikk ble sløret trukket fra, og øynene hans åpnet. Han forsto. Kjente universets vilje. Naturens veldige maskineri og øyensynlig tilfeldige prosesser virket med ett enkle for ham. Glasset hadde han alt mistet i gulvet. Det knuste, men han enset ikke lyden. Enset ikke at glasset ikke lenger var svøpt inn mellom fingrene hans.
Man kan lure på hva Erik Foss følte i disse femten sekundene av perfekt forståelse. Følte han glede? Ekstase, over å oppnå komplett forståelse av sin eksistens? Tilfredsstillelse av å kjenne sin plass i universet? Nei. Erik Foss kjente kun håpløshet. Han innså at han var fanget i en verden av søvngjengere, at hele menneskeheten levde sine liv som levende døde. At han selv også gjorde seg skyldig i dette. Han forutså sin egen rases endelikt, og hvor lite den ville ha betydd, når alt kom til alt. Maskinen ville fortsette som før. Dette, og utallige andre, like ødeleggende erkjennelser strømmet på, helt til de femten sekundenes tortur endelig var over, og Erik Foss ikke lenger var klodens klokeste mann. Nå var han bare alene, og kvelden hadde aldri vært så mørk.
Kunnskapen forlot ham, men uhyggen ble igjen. Uansett hvor hardt han prøvde, greide han ikke å drive ut følelsene som ble født av disse femten sekundene. I en sliten lenestol fra Bohus, i en liten leilighet i tredje etasje i oppgang G, gråt Erik Foss sine modige tårer. En sår hulking ingen hørte.
Fortvilelsens skygge ville hjemsøke ham resten av livet.
Comments on this entry are closed.