Han står på terassen og kjenner solen gjøre snøen glitrende. Millioner av små krystaller som kappes om å skimre. Den varmer de nakne tærne hans, lyset omfavner ansiktet, får ham til å myse. Han tar en liten slurk av den rykende kaffen, og passer på å trekke hele opplevelsen inn, gjennom alle sansene. Varmen i kulden, lukten av kaffen og den friske vinterluften. Disen som sakte snor seg, dansende, over bakken der nede. Stillheten, musikken som finnes i et øyeblikks fred.
«Nei,» hadde hun sagt. «Unnskyld, men jeg har ikke slike følelser for deg.» Ingen. Han visste ikke hva han skulle si. Hele hans følelsesmessige investering hadde vært i øyeblikkene som ledet opp til dette. Han kjente intelligensen svekkes, smilte fårete, men kjente at det ikke rakk øynene. Ordene nektet å komme. Han var ingenting. Men han kjente mye. Den knusende følelsen av å elske noen, virkelig elske noen, som ikke elsket en tilbake. Han hadde mumlet noe fragmentarisk, prøvd å smile kjekt. Og gått.
Nå står han på terassen og kjenner solen i ansiktet. Kjenner at i all verdens uhygge og lidelse, er det skjønnhet. Og han tenker, at så lenge det finne stunder som dette, vil det kanskje ordne seg likevel.
Og han håper hun blir lykkelig.
Comments on this entry are closed.