Kjære forsamling. Vi er samlet her i dag, for å sørge over … en kjær venns bortgang. Mange av dere ville nok hevet øyenbrynene over en slik betegnelse. Hun var ikke manges «kjære venn». Kanskje var hun bare min, og hun visste det ikke engang selv. Det eneste jeg vet med en for meg urokkelig sikkerhet, er at ingen av personene som er samlet her var hennes venner. Det er nettopp derfor dere er her. Bortsett fra du, Magdalena, du er her fordi du var moren hennes. Og da snakker jeg om den mest tekniske betydningen av ordet – du var aldri en mor for Elle. Du hadde ingen kjærlighet til overs, hverken for henne eller noen andre. Det eneste forholdet du hadde på dine 45 år i dette grisgrendte hullet av en by, var til flasken. Ikke se sånn på meg, Magdalena, du er en faens alkoholiker, og du vet det. Ikke kom her og lat som om du ville ha dukket opp her i kveld, om jeg ikke hadde tvunget deg. Det gjelder forresten dere alle.
Unntatt deg, rektor Lørenskog, du ville nok kommet likevel. Fordi du er en skadefro faen. Du ville sukket og ristet på hodet, og du ville ha beklaget deg over «Tilfellet Elle» – ikke se så sjokkert ut, vi visste alle hva du kalte henne. Hun visste det selv også, og hun hatet deg for det. Hun hatet mange av dere. Men jeg tror hun hatet deg mest, ditt gamle krek. Deg mest av alle. Fordi du var rektoren hennes. Det var jobben din å hjelpe henne. Ja, slå for faen blikket ditt ned, jeg håper du føler bare litt av den skammen hun gjorde! Bare litt! Du toet hendene dine, og hun døde. Dét også, er en synd som gjelder mange av dere som er her i dag. Dere forholdt dere passive. Hånlige. Og likevel er dere ikke de verste i dette rommet.
Dere vet hvem jeg sikter til. Dere vet hvem dere er, og hva dere var: Aktive deltagere i ødeleggelsen hennes. Deres synder er uendelig mye verre! Likevel sitter dere her, sammen med resten. Det var enklest slik. Jeg tror ikke jeg kunne ha holdt denne talen to ganger, og dere trenger å høre den. Dere som mobbet; dere som hånte; dere som slo. Frøs ut. Og du, Kjetil Vestergaard, som voldtok. Hun elsket deg, vet du. I et lite øyeblikk i livet sitt, var Elle lykkelig. Hun trodde du var en god mann. Det er kanskje derfor dere hatet henne så intenst. Den uendelige naiviteten hennes, og evnen hennes til å innbille seg at hun faktisk fortjente at gode ting skulle skje med henne. Hun var det perfekte offer. Du bygde henne opp, og rev så grunnen vekk under føttene hennes. Sendte henne hulkende ned i avgrunnen. Bønnfalt hun deg om å slutte, Kjetil? Tryglet hun? Eller ba hun deg kanskje dra til helvete? Det var kanskje derfor du var så … voldsom. Hendelsen startet et mørkesinn hun aldri skulle greie å finne sin vei ut av, på tross av all styrken hun hadde. Den var veien mot slutten.
Jeg vet hun drømte om å reise bort. Forsvinne herfra. Hun snakket om det noen ganger, å komme seg ut i verden og begynne livet sitt. Merk dere det ordet! Begynne! Hun så aldri på tiden sin her som et fullverdig liv. Og hun greide det nesten. Hun unnslapp nesten denne menneskelige sumpen i live. Men bare nesten; og det bringer meg til denne talens slutt.
Elles død.
Noen av dere var kanskje klar over at jeg var der da hun døde. Jeg holdt hodet hennes i hendene og så livet forsvinne sakte ut av øynene hennes. Hun var redd mot slutten, men det var ikke lenger noe jeg kunne gjøre. Det var for sent. Jeg tror ikke hun egentlig ville ta livet sitt, den kvelden. Hun ville bare at noen skulle se henne. Gjøre noe. Når hun så hvor galt det kom til å gå, ringte hun meg. Jeg ringte etter ambulanse. Men den var for langt borte, og da den endelig kom frem, var hun blitt kald.
Men jeg rakk å si jeg elsket henne, før hun forlot meg. Og jeg sverget å hevne henne. Jeg tror hun hørte meg, for hun så rett på meg … hun så meg rett i øynene, pustet ut en siste gang, og smilte. Og jeg tror jeg så et glimt av noe i øynene hennes. Kjærlighet, kanskje. Jeg velger å tro det. At i de siste sekundene av livet sitt, elsket hun meg også.
Nå … Jeg håper jeg fortsatt har deres oppmerksomhet, og jeg beklager at talen kanskje var litt lang, og at stanken av bensin og tennvæske er litt sterk. Men vennligst forstå at denne planen tok lang tid å forberede, og jeg har tenkt å nyte dette øyeblikket til fulle. Så … adjø, alle dere som kjente Elle. Nå har jeg tenkt å gå ut den døren og rusle bort til graven hennes. Der skal vi dele en flaske vin jeg har spart til en spesiell anledning, og dette er jo virkelig en slik, og se på kirken brenne til grunnen sammen. Farvel.
Og ikke vri deg slik i setet, Lørenskog, det er utrolig upassende oppførsel i en begravelse.
Comments on this entry are closed.