En samtale på en kafé et sted:
«Det er merkverdig at naturen er på sitt vakreste idet den er iferd med å dø.» Han tar en slurk av kaffen og stirrer tankefullt ut mot de fallende, fargerike bladene.
«Mm.»
«Du vet, jeg har alltid gått med en poet i magen.» Smilet er svakt.
«Jaha?»
«Ja. Problemet er bare at den aldri rakk hjertet.» Han sier det i fullstendig alvor.
«Nå, eh, tror jeg ikke at jeg følger deg helt.»
Han dunker seg på brystet. «Helt tom. Føler ingenting. Sjelen min er et emosjonelt vakuum.»
«Jøss. Har det alltid vært sånn?»
«Nei, jeg kan jo ikke akkurat si det. Jeg våknet bare opp en dag og innså at jeg ikke var i stand til å føle lenger. Akkurat som om noen hadde trykket på en knapp og slått av hele følelseslivet mitt. Som en test drakk jeg meg sørpe full og så på hele Sweet November. Ingenting.»
«Ikke engang ved slutten?»
«Niks.»
«Kanskje du burde få det sjekket hos en lege?»
«Allerede gjort det. Han bare lo og kalte meg en hypokonder. Sa jeg heller burde snakke med en psykolog.»
«Jøss. Da ble du vel sint?»
«Ikke egentlig.»
«Nei, det er jo sant. Så … hva nå?»
«Vel, poesidrømmen kan jeg jo bare glemme.»
«Men å mangle følelser er vel noe å skrive om? Det virker jo litt spesielt.»
«Joda. Problemet er bare at ingen vil lese om det. Folk vil føle. Og folk som ikke føler, leser ikke poesi. Jeg er en kunstner uten publikum.» Han sukker, tar enda en slurk av kaffen og stirrer ut av vinduet igjen. «Helvete.»
{ 3 comments… read them below or add one }
Artig dialog!
Men jeg stusset litt på plasseringen av setningen “Han dunker seg på brystet.”
Du har rett. Når jeg ser tilbake på den, er den helt malplassert. Fikset på den nå, så den forhåpentligvis gir litt mer mening.
Takk for tilbakemelding! =)
Ja, nå ble det bra!