En panne stiger frem fra det stinkende mørket. En fot plasker ned i det skitne vannet, vakler ustøtt men finner fotfeste etter et langt sekund. Et skritt til. Enda et. En hånd på veggen, for å støtte den forslåtte kroppen som gjemmer seg inne i den like ødelagte svarte drakten. Han tar seg til brystet. Griper tak i hud, kjøtt og fett og klemmer til det gjør vondt. Hjertet innenfor slår ikke helt taktfast. Pulsslagene kommer som dunkene fra trommen til en musiker som har fått litt for mye å drikke. Det er drakten. Han har brukt den for lenge. Kun kort tids bruk vil føre til et kritisk press på hjerte og nervesystem. Det var derfor prosjektet aldri kom seg forbi prototypestadiet. Det fantes ingen god løsning på problemet. Folkene som satt med ressursene var ikke villige til å investere i utstyr som i så stor grad var farlig for soldatene som ville måtte bruke det. Men det var ikke altruisme som ledet dem til å snurpe igjen pengesekken. Det var viktigere ting å ta hensyn til. Som penger; drakten ville koste himmelstormende beløp å masseprodusere, og den taktiske fordelen ville blitt oppveiet ved brukerens snarlige død. Dessuten var det bermen å ta hensyn til. De styrende makter var fortsatt ivrige etter å fremstå menneskelige foran massene. Dette var fortsatt et demokrati, om så kun i kraft av navnet. Om folket fant ut at de satte så liten pris på livene til guttene og jentene som var innrullert, trolig for å kunne brødfø familiene sine, ville de gjøre opprør. En sint mobb, hvis stor nok, kunne fortsatt gjøre enorm skade.
Disse faktorene, og flere mindre, gjorde det nødvendig å kansellere prosjektet før det virkelig ble til et bunnløst økonomisk hull. Og nå hadde han brukt den i over tre måneder. En aldrende mann med et allerede skrøpelig hjerte og en legeunderskrevet dødsdom hengende over seg. Han måtte nesten smile over at han hadde holdt ut så lenge. Det var ikke legeattesten som hadde avgjort saken, selv om den hadde vært en sterk bidragsyter. Den berømte dråpen hadde vært folkene han hadde sett på gaten etter at legen lakonisk hadde levert ham de forferdelige ordene. Han hadde gått ut av sykehuset i en døs, gått fra bilen og sjåføren og bare fortsatt. I timesvis.
Han hadde endt opp i et av byens mange strøk for de mindre ressurssterke. Én av et flertall av slummer, selv om de offisielt ikke gikk under den betegnelsen. Korpulente menn med designerbriller og skreddersydde dresser hadde en gang i tiden kommet til den konklusjonen at alle boligområder med en nettoverdi på under en viss sum skulle betegnes med nummer, i stedet for egennavn. Nøytralt. Funksjonelt. Anonymiserende. Det var nok mest det siste som hadde vært motivet bak. Den direkte følgen var at de kun var noen få strøk igjen med offisielle navn og de tilhørte alle eliten. I beste fall øvre middelklasse. Resten var delegert til nummerstatus. Men prosjektet hadde bare vært halvveis vellykket. Navnene levde videre på folkemunne. I noen tilfeller forandret de seg. Ofte til det verre.
Stedet han var nå var kjent som Ørkenmilen. Han vandret mitt i den brede veien, noe han kunne gjøre uten fare for eget vesen, siden den alltid var tom for kjøretøy. Vindusrutene på begge sidene av ham var enten knust eller amatørmessig spikret igjen. Enkelte steder tittet mennesker fram og skulte bort på ham med livsfattige blikk fra innsunkne øyne. Mangelen på alt synlig liv var grunnen til at Ørkenmilen hadde fått navnet sitt. Og mitt i den vandret en dødssyk mann i klær som kostet mer enn det disse folkene ville spise for på en hel livstid. Følelsen av de sultne blikkene som brant i ryggen på ham fikk ham til å våkne av døsen. Halvveis ubevisst beveget han den ene hånden til hylsteret på pistolen han alltid hadde med seg når han beveget seg utendørs. Kollegene hans pleide å spøke at den var et symbol på en rik manns sunne paranoia. Man kom ikke så langt her i verden som han hadde gjort, uten at folk så på en med misunnelse og hat.
Men disse utarmete menneskene var for slitne til å utgjøre en virkelig trussel, og klærne han hadde på seg kostet kanskje en formue, men de så diskrete ut. I enda større grad gjorde frakken det. Det var enda et av tiltakene han ble ertet for, enda et av aspektene ved hans eksentriske paranoia; han likte ikke å bli lagt merke til. Så nå vandret han blant de utstøtte. Akkurat fremmed nok til å vekke mistanke, akkurat anonym nok til å unngå drastiske reaksjoner. Han gikk lenge; Ørkenmilen var mye lengre enn en mil.
Han hadde allerede begynt å stille spørsmål til livet sitt da han gitt ut av sykehuset, og kontrasten til det og livene til de menneskene han nå gled forbi, avfødte et ekkelt og mørkt svar i dypet av magen. Et mørke som sakte og ubønnhørlig spredte seg til resten av kroppen, akkurat som kreften han hadde blitt diagnostisert med. Theodor Lennart angret på livet sitt. En sår anger, tett etterfulgt av bitende skam. Han flekket ubevisst tennene da den verste bitterheten satte inn.
Så, forløsning. Tanken hadde vekket en ild i ham han for lengst hadde glemt. Han kunne ikke tilbakekalle alt det vonde han hadde gjort, men han kunne gjøre bot for noe av det. Og han kunne nøytralisere den potensielle skaden firmaet hans ville volde i fremtiden. Han kunne greie det. Han ville greie det! Fordi han var et fordømt geni, for helvete. I alle ordets betydninger. Han hadde skapt det som nå var hydraen Lennart-Zheng fra ingenting, han kunne redusere det til ingenting. Ingen risiko var lenger for stor, i og med at han skulle dø snart uansett. Tanken bragte ham nesten glede. Kanskje kunne han likevel oppnå frelse før han forlot jorden.
Gaten var nesten tom nå. Kun en ung, mager jentunge hadde krøpet sammen noen meter bortenfor. Foran de nesten ikke-eksisterende brystene holdt hun et barn, nesten like forkomment som seg selv. I en slags lykkerus gikk han bort til henne, tømte lommene sine for verdisaker og helte dem på fanget til den forskremte kvinnen, samt en lapp med et nummer hun kunne ringe. Så forlot han Ørkenmilen.
Tilbake i den mørke hulen hører han drønnene. Det etterfølgende skjelvet skaker ham nesten ut av balanse og ned på kne i kloakken han står i. Men han holder stand og fortsetter den vaklevorne gangen mot utgangen, som kun er et titalls meter bortenfor. Han blir nesten blendet av lyset fra den. Hjertet fortsetter sin urytmiske slagserie. Det holder, enn så lenge. Det har holdt lenge nok, men han ser gjerne at det holder i bare noen minutter til, så han kan se solen én siste gang.
Han har greid det. Med sine egne visne hender har han kvalt livet ut av sitt veldige imperium. Drønnene som får bakken til å riste er dødsrallingen fra en fallen kjempe. Han har gått botsgang. Frelsen er hans, og snart … freden.
Lyset i enden av tunnelen begynner å minne ham om …