Damphjerte, kapittel 1

Leonard Sadler hadde alltid vært det de gamle kvinnene kalte en «god sønn». Det var aldri noen problemer med Leonard, som blant venner kun ble kalt Leon. Mors lille engel. Femten år uten et eneste virkelig problem. Som barn hadde han ikke grått, og det var nesten blitt slik at foreldrene hadde fryktet for helsen hans. Det stakkars barnet lagde jo ikke en lyd. Men Leon var frisk. Han vokste opp til å bli en livlig, ryddig og ordentlig liten gutt. En man kunne stole på. Som kom rett hjem fra skolen, som aldri sa moren, Stephanie Sadler, imot og som man aldri trengte å kjefte mer enn litt på. Et mønsterbarn. Alt det skulle forandre seg da moren døde.

Det hadde vært det alle kaller en tragisk ulykke. Moren var på vei hjem fra jobben som lærerinne på den videregående skolen inne på fastlandet. Den der alle de flinke barna gikk. De som gjerne løste ligninger mens alle de andre barna lærte å legge sammen to og to. Der Stephanie insisterte på at Leon skulle gå en dag, siden han hadde arvet morens sans for tall og formularer. Det hadde vært storm, en av sesongens ytterst få, og veien ut til arkipelagens nest ytterste øy, der familien Sadler bodde, var våt og glatt. Svingene var like skarpe som på tørt føre. Slik hadde det gått til at Stephanie Sadlers bil hadde større svingradius enn det som strengt tatt var sunt på en våt og buktende vei, under en storm som senere ble kjent som sjeldent sterk. Skjebnen har en tendens til å jobbe slik. Den tar aspekter ved virkeligheten som valigvis ikke har fellesopptreden, og slenger dem i ansiktet på deg. Slik skjedde det, en mørk kveld i Leon Sadlers liv, at han mistet det kjæreste han hadde; og kanskje mistet han også litt av seg selv.

Det var i det minste det de gamle kvinnene sa, at han hadde mistet gløden i øynene. Den som alltid hadde vært der før. Gløden som var gleden, var borte. Leon trakk seg inn i seg selv. Han sluttet å leke med vennene sine. Eventyrenes æra var forbi. En allerede stille gutt hadde blitt enda stillere. Dødens musikk hadde lagt seg, tung og kvelende, over Sadlerhuset. Slik begynte ryktene å gå. Det var sagt at faren, Mortimer Sadler, som også arbeidet som lærer ved den prestisjetunge videregående skolen inne på fastlandet, kanskje var en fabelaktig lærer med mye kunnskap om ordenes magi og setningenes flyt, men at han var en heller dårlig far. Slik geniale menn kanskje ofte er. Slik blir det når sjelen har tatt bopel i hodet, og kun sjeldent og flyktig tar turen ned til hjertet. Mortimer Sadler var kjent som en åndsfraværende mann. Det var mer sannhet i det enn Leon ville gi folk rett i. Hjemme var han en fjern far som gjemte seg bak tykke brilleglass, ytterligere besløret av den tykke røyken fra pipetobakken han alltid røykte. Moren hadde aldri likt den standhaftige pipebruken hans, og nå som hun var død hadde han fordoblet den. Kanskje det var en måte å takle sorgen på, for en mann som ikke var vant til å håndtere følelser. Det var ironien i forholdet deres. Stephanie, tallknuseren, hadde alltid vært den som henga seg til følelsenes vold. Mortimer var godt kjent med romantikkens mange regler og former, men når det kom til å sette teorien til praksis, kom han ofte til kort. Kanskje var det derfor Mortimer i sin tid hadde fordypet seg i litteraturens og lyrikkens verden, i en søken etter et åndsliv han ikke maktet å finne i seg selv.

Likevel fant han det ikke i bokstavenes rike, men i kvinnen som en vakker dag hadde dukket opp i livet hans like brått som hun en regntung dag skulle forsvinne fra det, femten år etter. Mortimer hadde alltid vært sparsom med opplysningene om det skjebnesvangre møtet, men det folk visste var at hun hadde vært en gjennomreisende turist. Endog en haiker, som Mortimer hadde plukket opp i strid med absolutt all sedvane og personlige regler. Mortimer var ingen mann som gjorde noe som helst på impuls. Like fullt hadde han stoppet bilen, smilt blygt bak tykke brilleglass til den overstrømmende kvinnen i solen utenfor, og spurt om hun trengte skyss. Det gjorde hun, og resten var, som de sier, historie.

Helt til nå, femten år senere. En allerede fjern mann hadde blitt enda fjernere, brilleglassene om mulig enda litt tykkere. La det være sagt, at om Leon Sadler var en ulykkelig gutt, så var Mortimer Sadler en sterkt ulykkelig mann. Sammen var de to menn som aldri hadde hatt et særlig nært forhold, hvis eneste virkelige fellesnevner var kjærligheten for Stephanie. To ulykkelige menn, som ikke maktet å finne hverandre, selv i sorgen. Slik begynner vår historie: Én mann inne, nedsunket i en dyp lenestol, stirrende tomt ut i intet bak brilleglass og røyk; og en betydelig yngre, men like fullt alvorlig mann, sittende på benken utenfor. Hans blikk like tomt, evig stirrende ut i intet.

Det hadde vært en fin begravelse, om man kan beskrive en begravelse slik. Stille, andektig. Verdig. De hadde spilt alle de klassiske musikkstykkene Stephanie hadde elsket. Kanskje hadde Mortimer vært glad i dem også, men det var vanskelig å si. Han hadde holdt en kort tale, nesten mekanisk i sin kontrollerte korrekthet. Kritikere kunne senere si at det var et eksempel på et retorisk praktarbeid. Men ingen sa det. Det hele hadde foregått på ettermiddagen, akkurat som solens siste stråler farget havet rødt og gyllent.

Kisten hadde vært lukket. En handling av nødvendighet og symbolikk, akkurat som hele begravelsen. Stephanies lik hadde nemlig aldri blitt funnet. Kun rester av bilen i vannet nedenfor klippen hadde blitt funnet, sammen med metallrester man antok var fra autovernet og deler som hadde løsnet fra selve kjøretøyet. Et søk hadde blitt foretatt, men med de kraftige strømningene den kvelden antok man at kroppen hadde blitt fraktet ut til havet. Og havet var et veldig stort sted. Man gikk uten videre ut fra at Stephanie Sadlers kropp var borte for alltid.

Turen hjem hadde foregått i den samme ærbødige stillheten som resten av gravferden, og var egentlig intet mer enn en forlengning av den. Leon lengtet etter benken der hjemme, den moren hadde satt opp for å kunne sitte og se på solen dykke ned i bølgene om kvelden. De hadde sittet der mange ganger, sammen. Noen ganger hadde Mortimer også kommet ut. Leon mistenkte at dette hadde vært deres sted før han ble født, og at Mortimer noen ganger følte sjalusi for at han hadde stjålet den vekk fra ham. Leon hadde hørt moren le av faren noen ganger, og kalt ham en furten liten gutt. Så hadde hun rusket ham i håret, slik hun pleide å gjøre med Leon.

Men nå var hun borte, og her satt han igjen, alene. Snart ville solnedgangen være ferdig. Snart ville det bli mørkt. Snart, mistenkte han, ville han begynne å gråte. Han håpet med hele sjelen sin at Mortimer ikke ville komme ut. Slik sett var far og sønn likere enn de trodde.