Leon ble sakte bragt tilbake til virkeligheten, vekket av morgenlyset som mildt trengte seg innenfor øyelokkenes tynne beskyttelse. Før hadde han alltid satt pris på sin egen naturlige vekkerklokke, men i dag ønsket han seg rullegardin. Eller persienne. Noe for å holde dagen ute. Han følte seg livløs og tung, som om lodd hadde blitt festet til kroppen hans i løpet av natten. Denne trøttheten, som kom av sorgen mer enn av søvntap, nektet å fullstendig slippe taket. Likevel gned han seg irritabelt i øynene og satte seg opp i sengen. Det var umulig å sove lenger. Om få strakser ville varmen i rommet gjøre det plent umulig å sove, og kort tid etter ville faren stikke det bebrillete steinansiktet sitt inn døren og si at han måtte gjøre seg klar. Han hadde mast om det en stund nå. Det gikk ikke en middag uten at han så på ham uten å se på ham, og ymtet frempå med at det kanskje var på tide at Leon kom seg tilbake til skolen. At det ville være ytterligere en tragedie hvis han måtte gå året om igjen. Men Leon hadde ingen planer om å følge farens anmodning. Han var ikke klar til å møte medlidenheten i øynene deres, ikke ennå. Kanskje aldri.
Han hørte skrittene i gangen nå. Først harde og raske, så saktere og mer nølende. Til slutt stoppet lyden helt, rett utenfor døren hans, og etter noen sekunders stillhet ble den åpnet mykt og forsiktig, men med et insisterende knirk. Leon kjente irritasjonen stige i takt med lyden, det føltes som om usynlige hender knøt en knute i magen på ham. Han kunne såvidt skimte farens trekk i den skyggelagte gangen innenfor. Mortimer på sin side kunne, på grunn av det blendende sollyset, kun se omrisset av sønnen sin sittende på sengen. To menn som kun såvidt kunne se hverandre. Han nølte. Siden Stephanies bortgang hadde han for første gang lagt merke til hvor dårlig han egentlig kjente gutten han hadde vært far til i litt over femten år. Stephanie hadde alltid vært tannhjulet som fikk familiemaskineriet til å gå knirkefritt, men nå som hun var borte hadde det brutt fullstendig sammen. Han så på gutten som satt der inne, og kjente ikke noe annet enn en vag følelse av skam. Skam fordi han hadde vært en dårlig far, og skam fordi etter femten år var dette alt som var igjen. Et ødelagt forhold mellom to fremmede i samme hus. Skikkelsen på sengen sa noe.
«God morgen.»
«God morgen. Hvordan er formen?»
«Bra. Litt trøtt. Drar du nå?»
«Ja.» Stillhet. «Tror du ikke det er på tide at du vender tilbake til skolen nå?» Mer stillhet. Den la seg som en pinlig vegg mellom dem.
«Nei. Ikke ennå.»
«Neivel.» Det kom litt for fort. Han burde presse gutten hardere, han visste det. Men skammen gjorde ham svak. Samtidig følte han et mangel på ansvar, og det lille han følte var mer en lojalitet til Stephanie enn noe annet. Leon hadde alltid vært hennes gutt, hennes lille engel. «Jeg kommer tilbake i kveldingen, det er et lærermøte jeg må på.»
«Greit.»
Uten et ord til avskjed trakk han seg ut og lukket døren. Leon satt igjen på sengen og hørte de taktfaste skrittene forsvinne nedover gangen, ned trappen og ut av døren. Faren hadde rømt huset. Først da han hørte bilen forsvinne ut porten og kjøre avsted, reiste han seg og gikk bort til stolen hvor klærne hang. Det var på tide med litt frokost.
Familien Sadlers hus var ikke et særlig stort hus, men det var mer enn stort nok for en familie på tre. Stephanie Sadler hadde vært personlig involvert i alle aspekter ved husets oppførelse, fra grunnmur til tak, og de som kjente henne pleide å si at det sto i stil til personligheten hennes. Kanskje det var derfor Leon likte seg så godt hjemme. Det var mange som spekulerte i det også, selv om akkurat disse ryktene aldri kom Leon for øre. Spesielt likte han loftet, og alle hemmelighetene som gjemte seg der oppe, nede i kasser og bokser. De hadde vært skattekistene hans da han vokste opp, og var fulle av Mortimers gamle bøker, de han ikke hadde plass til på kontoret, og alskens krimskrams han og Stephanie hadde samlet opp gjennom årene, fra basarer og markeder overalt i verden. Skjønt det var nok mer Stephanie enn Mortimer. Hun elsket å reise, og hun elsket å samle på det som i hennes øyne var uvurderlige gjenstander og små skatter. Mortimer på sin side elsket at det ved disse anledningene var hans tur til å riste overbærende på hodet over sin kones barnsligheter og alt juggelet hun insisterte på å drasse med seg.
Men Leon elsket juggelet. Hver gang moren hadde vært på reise uten ham, slik hun noen ganger var, passet hun på å ta med en liten gave hjem til ham. Rommet hans var fullt av dem. Figurer, statuetter, brosjer, amuletter, gamle leker og nipsgjenstander som kanskje ikke var verdt den helt store materielle gevinsten, men som i et barns øyne var for rene skatter å regne. Og på loftet var de tingene som ikke lenger fikk lov til å stå i stuen eller på soverommet, eller inne på Mortimers kontor. «Det får da være måte på,» pleide faren å si. Så pleide moren å sukke oppgitt, himle med øynene og sette enda en statuett på loftet. Eller en vase, eller en maske. Men de ble alltid byttet ut med nye, og Mortimer satt alltid stilltiende og så dem bli satt på plass, kuet av morens glitrende smil.
Men det var ikke loftet som fristet ham i dag, etter at frokosten var konsumert og bestikk, tallerken og pålegg var ryddet vekk. Det var husets, Mortimers, aller helligste. Kontoret hans, der han gjorde alt arbeidet sitt, alt det han tok med seg hjem fra skolen. Der han oppbevarte de viktigste bøkene sine. Førsteutgavene, lærbundne og tunge. Kontoret var interessant, ikke minst fordi Mortimer pleide å dele det med Stephanie. Hun var den eneste som hadde fri adgang der når han selv ikke var tilstede. Det hendte hun arbeidet der inne, sunket inn i lenestolen med laptopen balanserende på beina, eller bøyd over tastaturet borte ved pulten, i en posisjon som var alt annet enn det ekspertene ville kalle ergonomisk riktig. Som liten pleide han å bli litt skremt når hun satt slik. Smilet ville forsvinne, øyenbrynene ville bli dratt sammen i et konsentrert, nesten avvisende og uvennlig ansiktsuttrykk. Det var en annen Stephanie som kom frem da, den profesjonelle Stephanie.
Men så ville hun legge merke til at han sto der og et smil som krevde hele ansiktet ville få masken til å briste. «Nei, men – har du stått her lenge?» Ville hun si, eller noe lignende, og han ville smile tilbake og riste på hodet og si nei, selv om det noen ganger var ren løgn. Så ville hun strekke på seg, se på klokken og bli overrasket over hvor mye den var – hun ble alltid overrasket over hvor mye den var – og sammen ville de gå ut i hagen og se på solnedgangen mens han fortalte henne om dagen sin. Og så ville hun fortelle ham om sin. Hvis det var fredag og fint vær pleide de å ta med seg hver sin is. «Men ikke for ofte,» pleide moren å si i en påtatt belærende tone, mens hun slikket munnviken ren, «for det er ikke helt bra for tennene.» Sammen ventet de på at Mortimer skulle komme hjem fra jobb. Han pleide å arbeide sent, noe som egentlig passet Leon ypperlig.
Døren var ikke låst. Den pleide ikke å være det. Mortimer hadde gitt streng beskjed om å ikke trenge seg inn på hans enemerker, og han stolte på at det var nok. Og det hadde det også vært, inntil nå, siden Leon stort sett var en snill gutt som ikke gjorde så mye vesen av seg; men det var da, og dette var nå. Døden lå i mellom, og Leon Sadler var ikke noen snill gutt lenger. Men han var smart, så han hadde fortsatt ikke tenkt å gjøre mye vesen ut av seg. Derfor måtte han passe på å levne alt slik det var når han kom inn.
Han var ikke helt sikker på hva han lette etter. Noe fra fortiden, kanskje. Noe som ville gjøre reisen tilbake til livet enklere og raskere. Eller kanskje han lurte seg selv, lokket av nostalgiens gylne glans. Mest trolig, tenkte han, er det akkurat det jeg gjør. Hvis han fant noe her inne han kunne holde fast i, ville det gjøre det enda vanskeligere å komme seg over morens død. Men han brydde seg ikke. Lik en misbruker trenger en dose for å komme seg gjennom dagen, trengte Leon noe fra fortiden som han kunne gripe fatt i, som kunne hindre ham i å falle ned i depresjonens bunnløse dyp. Han skammet seg, men bare litt. Håpet om å finne et minne fra lykkeligere dager sto langt sterkere i ham.
Mortimers kontor kunne best beskrives som et ryddig kaos. Rommet var alt annet enn spartansk innredet. Bøker sto stablet overalt, både på pulten og på gulvet, for ikke å snakke om de endeløse radene av dem i alskens hyller og veggseksjoner. Innerst i det ene hjørnet sto det en lenestol, der faren kunne sette seg ned for å lese. Den var omkranset av bøker og tidsskrifter, og ledsaget av en stor gulvlampe av typen som bøyer seg for å også fungere som leselys. Borte ved pulten, la han merke til, var gulvet gjort mørkt av en stor flekk, som fra kaffesøl. Det måtte i tilfelle ha vært mye kaffe. Det var merkelig. Faren var ellers i største grad et behersket menneske.
Morens laptop lå oppslått på fotstøtten foran lenestolen, og den var slått på. Han kjente et plutselig sting av sympati for faren. Kanskje han hadde sittet her i denne stolen, så sent som i går, og lett etter glimt fra fortiden. I form av personlige arbeidsnotater, e-poster og lignende. Det hadde ikke helt sunket inn før nå, men han savnet henne nok også, like mye som Leon selv gjorde. Han sukket innvendig. I sorgen blir man egoistisk. Han satte seg ned i lenestolen og lot hodet synke ned mellom skuldrene. Så stoppet han.
Vent litt. I sorgen ble man egoistisk, ja. Så egoistisk at om man faktisk fant noe, ville man holde det for seg selv. Er det mulig? Han måtte medgi at ja, det var absolutt mulig. Han ville ha gjort det selv, om han hadde funnet noe av verdi. Hadde Mortimer oppdaget noe? Han hadde sikkert lett, og dette var hans kontor. Han må ha funnet noe. Og hvor ville Mortimer selv ha gjemt det han hadde funnet? I safen, selvfølgelig. Den Mortimer trodde at kun han og Stephanie kjente koden til. Lite visste jo han at Leon pleide å snike seg inn på kontoret når han fortsatt var på jobb, for å se på moren jobbe. Det var ikke få ganger han hadde sneket seg til et blikk når hun skulle hente noe fra, eller legge noe inn i, safen. Men det var ikke som om moren ikke visste om det. En gang hadde hun kastet et blikk over skulderen, flirt til ham og spurt: «Nå? Har du funnet det ut?»
Det hadde han. 19 20 5 16 8 13 15 18 20 12 5 15 14. En vanskelig tallrekke hvis man ikke kjente til nøkkelen, men morens påstand om at Leon hadde arvet hennes evne til tallknekking var ikke grunnløs. Og denne koden var enkel. Tallene henviste til hver sin bokstav i alfabetet. Slik ble en i seg selv tilsynelatende tilfeldig tallrekke, til noe langt enklere: StephMortLeon. Slik at man ble minnet på familien hver gang man tastet koden inn på safens digitale panel. Stephanie, Mortimer og Leonard Sadler. En uløselig enhet. Slik var det ikke nå lenger, men faren ville ikke ha forandret på koden. Den var et minne i seg selv.
Safedøren åpnet med et lite, tilfredstillende klikk. Akkurat slik han hadde forventet at den skulle gjøre. Innsiden sto i fullstendig kontrast til resten av rommet, i all sin sirlige orden. Verdipapirer var inndelt i bunker, permer i alfabetisk rekkefølge. Det gjorde det hele enklere, for kun én ting skilte seg ut fra resten. Det var et sammenbrettet papir som lå for seg selv, i midten av safens nederste hylle. Et brev. «Til Mortimer. Viktig!» Han grep instinktivt etter det. Det var skrevet på helt vanlig a4-papir, av typen faren hadde en gigantisk bunke av ved siden av printeren, og det var den forfatteren av brevet måtte ha forsynt seg av. Som hypnotisert vandret han bort til lenestolen og lot seg synke ned i den mens han brettet ut arket. Et kaldt gys spredte seg gjennom hele kroppen hans, fra ryggraden og ut til fingerspissene, selv om rommet var varmt.
Han kjente igjen denne håndskriften.